Mikael “Mike” Fall sin nye plate Born In A Different Time balanserer på en overbevisende måte mellom en skolert, intellektuell tilnærming til jazz og blues og en mer folkelig, intuitiv tilnærming til samme domene. Samtidig framstår Fall her som en munnspiller i særklasse, der han på overbevisende måte klarer å fusjonere referanser til modernister som Howard Levy med tradisjonelle fraseringer og et tonalt uttrykk som peker mer mot kanoniserte bluesstørrelser som Big Walter Horton enn mot Toots Thielemans. Fall synger dertil avslappet og overbevisende. I tillegg løftes albumet ved å bestå av Falls egne komposisjoner og tekster som er pakket inn i gode arrangementer med et iørefallende jazzkabaret-preg (midt mellom Duke Ellington og Tom Waits, som det står i det medfølgende presseskrivet). Nå skal det da påpekes at Mikael Fall har særlig gode forutsetninger for å levere en slik utgivelse, gitt hans musikkhøyskoleutdannelse, mange­årige musisering med folk som Lisa Lystam, Eric Bibb og Lars Winnerbäck, samt et VM-gull i diatonisk munnspill fra Trossingen i 2013 (!). Like fullt er det den modne helheten som overbeviser på denne plata, ikke akrobatiske solistprestasjoner. Det gjennomgående lydbildet framkaller en nærmest cinematisk stemning som utgjør en rød tråd gjennom samtlige av de ni kuttene. Mine favoritter er popete ”Double Talk” (med en fantastisk munnspillsolo med mute), rhumba-aktige “Black and White” (med besnærede marimba-spill av Mattias Ståhl) og den slentrende mollbluesen ”I Can’t Get Satisfied” (med nærmest avantgardistisk wahwah-bruk på munnspillet). Skal jeg være pirkete, så synes jeg det eneste som trekker ned på albumet er den elektriske munnspill-lyden på noen kutt. Her synes jeg det hele låter påfallende mer komprimert og mindre åpent/romlig klingende enn de andre instrumentene på albumet. Til sammenligning er lyden av det akustiske munnspillet igjennom hele plata upåklagelig åpent og stort. Kanskje det er gjort med overlegg. Hva vet vel jeg? Uansett: Anbefales varmt!