Barnetimeposen til Sugar Brown anbefales varmt.

Sugar Brown er født Ken Kawashima og er av japansk/koreansk herkomst. Han har bakgrunn fra bluesmiljøet i Chicago, blant annet i bandet til Taildragger, som ga ham kunstnernavnet som i dagens Norge ville vært avgiftsbelagt. Nå bosatt i Toronto, professor på dagtid, og ute med sitt tredje album, “It’s a Blues World”. Og for å holde oss til sukkermetaforen, det er en pose med blanda drops vår mann serverer. Syrlig og søtt i god blanding, men uten syntetisk smågodt fulle av e-stoffer. For selv om de tretten egenskrevne låtene oftest går klar av de mest opplagte bluesklisjeene, er det klart at Sugar Brown er en bluesmann av den gamle skolen. Her finnes påvirkning fra årgangs-Chicago, så vel som Texas og west coast blues, jump blues, boogie woogie og en låt med mer enn et anstrøk av god gammel rock and roll. Det som slår meg allerede på åpningskuttet “Hummingbird” er det kule samspillet mellom Browns munnspill og Minnie Hearts barytonsax. Dette går igjen på flere låter. På neste låt, “Love Me Twice”, gjør hans gamle Chicagokompis Rockin’ Johnny Burgin gitarjobb som tatt ut av læreboka til Otis Rush og Magic Sam, og på tittellåten krydrer kanadiske Julian Fauth med lekkert piano og litt godt gammeldags Farfisaorgel. Beste låt er likevel “Lousy Dime”, en sang Brown sier er inspirert av Tom Waits, en slentrende låt med banjo og fele. Etter en knallstart kunne lett smaksopplevelsen blitt litt lite variert, det ene dropset inn i munnen etter det andre, uten at jeg helt la merke til at jeg putta inn et nytt. Men heldigvis har den godeste dropsprodusenten putta inn noen gamle gode smaker. “Smørmalt”, “Honningkamfer” og “Kongen av Danmark”? Tre akustiske låter med gitarpicking og innom Piedmontstilen, og avslutningssporet i beste Hokum-stil. Barnetimeposen til Sugar Brown anbefales varmt.