Det måtte en med Dr Bekkens ferdigheter til for å lage et pianoalbum med verifiserte gamle klassikere uten at det får det minste anstrøk av cocktail-plata foran ankomsten i foajeen eller annen lett staffasje. Dette er virkelig utdannende og kostelig å finne ut av. Med låter som Scott Joplins over 100 år gamle piano-rag ”The Entertainer” (kjent fra storfilmen Stikket/The Sting), den mest brukte gospelsangen under jazzbegravelser i New Orleans i trad-låta ”Just a closer walk with thee” og klassikeren ”When the saints go marching in”, som vi som regel hører med jazzbesetninger, hentet tilbake i den gospel/folk-komposisjonen som den egentlig kom fra. Den heftig nynnbare brasilianske ”Tico tico”, som har blitt spilt inn en rekke ganger over en periode på 80 år, får sin raffinerte utgave her, og Jelly Roll Mortons ”Buddy Bolden’s blues” som var et av ragtime-gründeren Buddy Boldens stjerne­nummer for nesten 100 år siden under tittelen ”Funky butt” (har blitt spilt inn en rekke ganger av blant annet Dr John). Her er en noe over 60 år gammel slow piano­blues-klassiker som Frankie Lane udødeliggjorde i 1949 med ”That lucky old sun”, jazzpiano-hyllesten dedikert til Django Reinhardt som The Modern Jazz Quartet ga ut for nesten 50 år siden, og til slutt ”Jealous kind” som har blitt spilt inn av størrelser som Joe Cocker, Delbert McClinton og Ray Charles. På sistnevnte er det souldronning og labell-kollega Noora Noor som leverer vokalprestasjonen. Sjelsettende og på sitt aller beste, må vite! Hun rett og slett vrenger soul/gospel-sjela på denne. Dr Bekkens spill på dette Grand Piano, en klassisk Steinway som står plassert på Kongsvinger Festning, er prestasjoner du ikke hører hver dag. Jeg tror ikke mange helt skjønner hvilken kapasitet Doktoren som opprinnelig kommer fra Drammen egentlig er. Er det noen bedre der ute? Jeg tviler – uten at det egentlig er så viktig. Det viktige er at mens du på den ene siden lar deg blende av det tekniske, raffinementet, arrangementene, av det faktum at mange ville tro dette tidvis er både 2 og 3 pianister i sving, så er det likevel følelsen det spilles med – sjelen om du vil – som er det essensielle. Dr Bekken klarer med sin doktoravhandling i behandlingen av et Grand Piano å gi deg en reise som er unik på plater av i dag. En reise i musikk som for en stor del har røtter i New Orleans og som forgrener seg ut fra gospel og tidlig blues og pianostykker til det som senere ble både svingende boogie woogie og levende jazz. Han har da også dedikert plata til sin avdøde venn pianolegenden Eddie Bo. Dr Bekken synger selv på fem låter. Og leverer helt greit selv om det er de svarte og hvite tangenter han er herre og mester over. Han leverer to nummer han har skrevet selv. ”Grand blues” og ”Grand boogie”. Flotte nummer begge to. Rett og slett en fantastisk plate denne pianoplata, synes jeg. Tune in or tune out. Er du ikke overbevist så unn deg en av albumets korteste nummer med Andy Razafs ”How could I be blue”. En komponist som gikk bort tidlig på 70-tallet og samarbeidet med blant annet Fats Waller i sin tid. Denne etter hvert rasende energiske pianolåta er som en norsk vårflom. Det går unna – med en stålkontroll som fortjener stående applaus. Anbefales!