Ikke vet jeg hva som er mest utslagsgivende når det kommer til å utforme den komplette frontfigur for et fremadstormende bluesband – sju år i det amerikanske marinekorpset, eller seks år som vokalist/munnspiller i bandet til salige Levon Helm (fra The Band)? Det jeg vet er imidlertid at med dette sitt fjerde album under eget navn, så er Chris O’Leary fullt på høyde med de aller beste innen faget. Chris O’Leary debuterte i 2010 med skiva ‘Mister Used To Be’, fulgte opp med ‘Waiting For The Phone To Ring’ i 2012 og ‘Live at Blues Now’ i 2014. Alle under navnet The Chris O’Leary Band, og alle utgitt for Vizz Tone Records. Nå har ikke undertegnede hørt alt fra O’Leary’s back-katalog, men ingenting av det jeg har hørt kommer opp i mot det vi blir servert på denne siste utgivelsen hans. Men det skal da også noe til, for her er det ikke mye å trekke for. Alt med dette bandet imponerer meg, rett og slett! Låtene er gode, sjølskrevne og sjølopplevde, høres det ut som. Det briljeres på alle plasser i bandet; fra munnspillet og vokalen fra hovedpersonen, via flott gitar fra Chris Vitarello, til nydelig B3/piano fra Bruce Katz og fantastisk sugende blåserrekke. En ørliten gjesteopptreden fra John Mooney på ‘Harvest Time’ trekker heller ikke nevneverdig ned. Forresten ei artig låt om ‘ikke helt lovlige jordbruksprodukter’. Flere av låtene er både litt samfunnskritiske og ironiske, men det er ikke først og fremst lyrikken som gjør dette til et band å regne med i åra som kommer. Snarere det faktum at uansett hva de spiller, disse gutta, fra den sloweste blues til den mest opprocka danselåt, så lyder de bare totalt amazing. Det er nesten så man får en aldri liten tåre i øyekroken. Å skulle trekke frem enkeltlåter kunne ha vært utrolig vanskelig fra dette albumet - hadde det ikke vært for den enestående slow-bluesen plassert sånn circa halvveis ut i plata. Drøye 7 minutter klokker ‘Letters From Home’ inn på. Ikke et eneste sekund for lang for en låt som er noe av det bedre denne anmelder har hørt på lang tid. Mest av alt forteller dette hvor viktig det er at artisten/agenten/plateselskapet får utgivelsene sine ut til kritikere og dj’s. Hadde jeg blitt obs på denne skiva da den kom ut, ville den utvilsomt ha vært høyt oppe på min Topp 5 liste over bluesutgivelser i 2015! Jeg vet at Chris O’Leary fryktelig gjerne kunne ha tenkt seg å spille i Norge, og jeg vil med dette gi ham 100% oppbacking. Noen gjør lurt i å være først ute med å hente dette bandet hit, for de kommer til å gjøre gedigen suksess! Bare husk hva jeg sa – når de har vært her og gjort rent bord….