Jim Liban & The Joel Patterson Trio
Jim Liban & The Joel Patterson Trio
I Say What I Mean
Ventrella
Årets album så langt
Jim LIiban er trolig den munnspilleren jeg flest ganger har hørt omtalt som ”verdens mest undervurderte munnspiller”, ”the real deal” etc. Dette har i tillegg blitt sagt av folk med seriøs musikalsk pondus som Mark Hummel, Rick Estrin og Dennis Gruenling. Liban gjorde nesten stor karriere som sanger og vokalist med pre T-Birds/discoblues-bandet Short Stuff på 70-tallet. Munnspillmessig gjorde Liban her ting som kreativt var på høyde med samtidige som Kim Wilson og Magic Dick. Men Short Stuff tok som sagt aldri av, og Liban ble lettere desillusjonert. De siste tiårene har han stått bak et ujevnt antall rene bluesutgivelser med en lokalt tilsnitt (Milwaukee) og variende produksjonskvalitet. Således er det en ren åpenbaring å høre I Say What I Mean. Her har supergitarist og studio-ringrev Joel Patterson sørget for at Liban endelig kommer til sin rett. Materialet er stort sett originalt og produksjonen er upåklagelig hi-fi. Her låter det luft, rør og rom! Plata er full av gull, og Libans kvaliteter som munnspiller springer en rett i ørene: Han har raffinert de tonale og fraseringsmessige særegenhetene til munnspillere som Junior Wells og James Cotton på en unik måte. Dertil har han en rytmisk sensibilitet sterkt influert av Little Walter. Samtidig har han en unik tonal signatur som skiller ham ut fra dagens stadig voksende antall gode munnspillere. Libans vektlegging av minimalisme og smakfullt tonevalg må man trolig til folk som Rick Estrin og Kim Wilson for å finne maken til. Ja, jeg er begeistret! Høydepunkt: Samtlige kutt på skiva, men sjekk særlig ut ”No more alcohol”, instrumentalene ”Cottonweed” (en hyllest til James Cotton, ja) og ”Quick Draw”. PS: Sa jeg at Liban i tillegg er en meget troverdig og solid vokalist? Årets album så langt.