Har vi gledet oss til William ”Bill” Troiani og hans eminente og tør vi si herlig old-fashioned og r&b-stenkede norske Billy T Bands oppfølger til Spellemannspris-vinneren ”L.O.V.E. (Just a silly notion)”? Nei – vi har ikke gledet oss. Det ordet dekker bare ikke.  
Her er det 10 gode grunner til å stoppe opp, slå av motoren, legge ned baksetet og gjøre om stive blikk og like ubehjelpelig stive hofter til den festen vi ønsker at livet skal være. På et uforklarlig vis spiller denne gjengen på alle de rette knappene. Selv om noe kan forklares med at William ”Bill” Troianis oppvekst var på rett sted og til rett tid i USA på slutten av 50- og 60-tallet, med mentor Eddie Kirkland (John Lee Hooker) som en av ingredientsene, så føles det ikke som de koker en suppe som har ligget i fryseren siden den gang. Vitaliteten, sjelen og spillegleden er ydmykt glødende. Og forfriskende!
På ”L.O.V.E. (Just a silly notion)” ble vi tatt med buksene nede. Nå er vi forberedt på hva som kommer med ”Mo’- Billy T”, og det er i utgangspunktet vanskeligere å sette en anmelder ut av likevekt som jeg følte forrige gang. Likevel føler jeg at dette er en plate som deler hodet mitt i to. På grunn av smilet som rusler hele veien rundt. Coverlåtene er ikke like spektakulære funn som forrige gang, selv om åpningslåten ”Baby I’m coming home” er en herlig fyrig soul-shouter som ble skrevet og spilt inn av Sir Mack Rice for Detroits R&B-label Lupine. Sir Mack var mannen bak ”Mustang Sally”, men der vi egentlig føler oss ganske ferdig med denne etter The Commitments og Andrew Strongs kultfilmsuksess tidlig på 90-tallet, er dette en herlig partystarter med gospelkoring verdig selveste Blind Boys Of Alabama. R&B-foten svinger livlig også over Annie Lauries ”I’m in the mood for you”, som også Lou Ann Barton har sunget på en av Jimmie Vaughans seneste jukeboxalbum – og som hyller samme tidsæra som Billy T Band hovedsakelig gjør. Utrolig at denne litt rockabilly-lekne perlen skriver seg helt tilbake til den legendariske Okeh-labelen anno 1953. Og vi elsker B-sider fra denne tidsepoken, som ofte kunne være mye bedre enn A-sida. Detroit-artisten Don Davis slapp sin ”I’m gonna cry a river” som B-side på sin ”Your love is real” på Thelma-labelen i 1962. Jeg var knapt ett år da denne ble gitt ut, nå 50 år etterpå snakker den til meg som om vi alltid har vært ett. Herlig soul/r&b-klassiker der Bills stemme står frem som noe av en Stax-æra kapasitet. Siste coverlåt, og så det en B-side fra legendariske Allen Toussaints penn anno 1967 (visstnok var innspillingen til Betty Harris den aller første der The Meters spilte sammen som en gruppe). Den eneste låta på dette albumet jeg ville valgt bort.
Coveret ser ut som det er tatt på Cuba, der de gamle amerikanske bilene fra 50/60-tallet fortsatt går som om tiden har stått stille. Den tidsreisen Billy T Band tar deg med på med ”Mo’-Billy T” er opplevelsen av noe av det beste amerikansk musikk noen gang har hatt å tilby. Og der denne oppfølgeren til fantastiske ”L.O.V.E. (Just a silly notion)” ikke har like fantastiske funn blant covermaterialet har Bill Troiani og hans menn blitt enda bedre på sitt eget materiale. Herlig følelse av en råere Delbert McClinton og en kjøttfull r&b-utgave av Huey Lewis, der spesielt den personlige ”Bridges I’ve burned” og den underproduserte folk/blues-formen på R.C. Finnigans ”Life goes on” gir plata karakter. Billy T Band har mye karakter, og spiller opp takter som du trenger om du vil at livet skal være noe mer enn grå nyheter. Sånn sett er ”Mo’-Billy T” en plateutgivelse som nesten gjør meg like henrykt som Spellemannsprisvinneren ”L.O.V.E. (Just a silly notion)”!