Det er noe med band som dediserer den første plata si til mammaene sine - du smelter litt allerede innledningsvis. Og så er det vel ikke all verdens tid siden denne gjengen var ferdige på videregående, heller. Yngve og gutta vant Union Bluescup i fjor og har brukt tiden som har gått effektivt. På scenen er de blitt tett samspilte, og oste de selvsikkerhet i utgangspunktet så er den i hvert fall ikke blitt mindre nå. Men, siden du neppe kan forvente å ha bandet tilgjengelig til en hver tid så har de tilgodesett oss med denne plata som en slags erstatning mellom slagene. Og her produseres det showmanship av et kaliber og på et nivå som VIL få deg til å måpe. Det gir håp for verden at det finnes band som dette, der man uten å blunke hengir seg til to av de genrene i verden der det er lettest å gå på snørra. Jump og rockabilly. Ekstremt krevende musikalsk, og mildt sagt grundig utforsket allerede. Og så løser de det så elegant at du får gåsehud av fryd.
Rabiat dyktige musikere var de i utgangspunktet, og her løfter de seg ytterligere. Elleve låter er tatt med her, ti av dem skrevet av gitarist Bjørnar Ekse Brandseth og arrangert av bandet. Den siste er skrevet av Brandseth sammen med Ellen Marie Løkslid, som også synger den, og Jeff Wasserman. Igjen står det respekt av at de ikke inkluderer en eneste coverlåt, sånn for å "hylle" forbildene sine - et grep som ville lettet presset på dem selv, men her vil gutta ha kontroll hele veien. 
Resultatet er at dette ufattelig ambisiøse musikalske prosjektet blir stående støtt på sine egne bein og at Yngve & His Boogie Legs setter skapet ettertrykkelig på plass der de fra første note krever og skaper sin egen identitet - historisk musikalsk fundament til tross. Dette er INGEN retroplate, dette bandet ser i høy grad fremover, og det mot en fremtid som ser riktig lys ut forutsatt at de klarer å ta vare på det engasjementet de viser oss her. 
Det vil ikke være rettferdig å trekke fram enkeltprestasjoner blant de fem, til det er den gjennomarbeidede helheten altfor overveldende. Bassist Yngve Jordalen, trommeslager Anders Fretheim, tangentmann Anders Bessessen, og gitaristene Lars Finborud og før nevnte Bjørnar Ekse Brandseth er naturstridig gode i det de holder på med. La meg bare runde av med å anbefale lytting med danseskoa på, for det blir vanskelig å sitte stille etter hvert. Så kult! Så sinnsykt kult! Personlig favoritt: Going Down. Mnjaa, forresten, dette er så stilig hele veien at det bare er å hygge seg.