JOE BONAMASSA
JOE BONAMASSA
Driving Towards the Daylight
Provogue/Indie
Mer gutsy, grisete, rå og upolert
Med sitt syvende samarbeid på seks år er det ingen tvil om at den suksessrike produsenten Kevin ”Caveman” Shirley og det amerikanske gitaresset Joe Bonamassa holder høyt tempo. Høyere enn de fleste i rockesirkuset. Så høyt at det tidvis har vært åpenbart at det har kommet ut en blanding av bra ting og mer gjennomsnittelig vare.
Jeg hadde et håp om at det usedvanlig fruktbare samarbeidet mellom Joe og Beth Hart på deres felles album Don’t Explain, en samling coverlåter med en vanvittig nerve som ble sluppet i fjor, skulle resultere i en mer organisk, mindre perfekt og mer nervete bluesrocker. Og lykken står oss alle bi. Joe Bonamassa er tilbake mye mer gutsy, grisete, rå og upolert med en blanding av coverlåter og egne sanger. Gitarguden kan endelig ta tittelen tilbake!
For første gang på flere år virkelig gleder jeg meg til neste Joe Bonamassa-konsert. Han tar for seg noen tradisjonelle blueslåter, som Robert Johnsons ”Stones in my passway” og Howlin' Wolfs
”Who’s been talkin’”, og gjør dem med tanke på hvordan de ville løst disse sangene om de hadde levd i vår tid. I rockens kontekst. Et risky prosjekt som bare ved å bli forklart rissene vil gi mange blueselskere utslett, løs mage og lettere angst. Oddsen er ikke god for å lykkes med slike ideer, men Joe Bonamassa gjør det. Med bravur. Og jeg tror Beth Hart-prosjektet lærte ham mye på veien. Av og til hjelper det å gå tur med en annen manns hund.
I tillegg til fem originale nye Bonamassa-låter, der åpnings-låta ”Dislocated boy” stikker seg mest ut, tolker Joe også Tom Waits ”New coat of paint”, Bill Withers ”Lonely town lonely street” og Bernie Marsdens (ex Whitesnake) ”A place in my heart”. Tom Waits-låta kommer til å bli en livefavoritt blant fansen, og det er fantastisk å høre den oktavrike rockestemmen til australske Jimmi Barnes når albumet avsluttes med hans 1987-hit ”Too much ain’t enough love”. Jeg var på hans første konsert i Norge (som jeg vet om) da det bare kom 200 mennesker på Rockefeller. En av rockens største vokalister ikke ulik Graham Bonnet (ex Rainbow).
Det viktigste, nemlig at Joe Bonamassa endelig har produsert en plate som er mer enn på det jevne, gjør at du kan glede deg. Både til plata og konsertene som kommer. Heldigvis er Joe Bonamassa glad i å spille i Norge!