Fra en bakgrunn i ska/soul/reggae i London fremstår denne mannen som en helstøpt artist som kommer dansende ut i skoa til Sam Cooke og Jackie Wilson. Han gjenskaper spesielt spøkelset til sistnevnte på sine suverent selvskrevne låter i grenselandet mellom soul og r&b, med noen innlagte operetteaktige øyeblikk. Enten det er tempolåter som Coup De Ville og Italian Eyes, eller lett gyngende låter som Run Free, Daddy’s Gotcha og Nighttime. Melodiene er av typen som fester seg i hodet med en gang, og han klarer å etablere en egen identitet til tross for at han ligger relativt tett opp mot inspirasjonskildene. Rimelig suverent dette her, men det skal bli interessant å se om han klarer å utvikle konseptet videre, eller om han bare blir ”han som låter som ”Jackie Wilson”. Lystige toner i mørketida er det uansett.