Det er nesten nifst, Larry “Mud” Morganfield (58), sønnen til McKinley Morganfield, bedre kjent som bluestitanen Muddy Waters, høres ut som faren når han synger blues. Da Muddy Waters grunnla den elektriske Chicago-bluesen for drøt 60 år siden med et par dusin Chess-innspillinger, skrev han også en slags ABC for moderne bluesband. Alle bluesband må spille Muddy Waters-låter, og mange har prøvd å etterligne autoriteten i fraseringen hans og den dype barytonklangen. Men stemmen til Muddy var så personlig og individuell at han snarere har vært en målestokk enn en mal. 
Det kjødelege avkommet derimot har inderliggjort magien fra mannen som gjorde “Got My Mojo Working” like verdenskjent som Liverpool-fansen har gjort
“You’ll Never Walk Alone”.  Man stiller seg spørsmål om det er slik at bluesfeeling dreier seg om man er født sånn eller er blitt sånn. Det er ikke mange som synger like bra blues som dette i dag. Om det i det hele tatt er noen. 
Selvsagt handler musikalitet om medfødt talent, og musikeryrket går gjerne i arv, det gjelder i blues som i alle andre sjangre. Men OK. Muddy Waters døde i 1983, eldste sønnen ventet til 2008 med å debutere på plate. Tida fram til debuten brukte han til å lære faget, uten egentlig opplæring fra faren, som alltid var på turné. Med et kombo garva Chicago-musikere kjører han som et lokomotiv gjennom tolv låter i beste Muddy-tradisjon, to av dem fra sangboka til faren, resten er nyskrevet. Dette er ei kul plate.