Det knytter seg selvfølgelig en viss forventning til en CD når det er første gang på en stund en gammel ringrev kommer med nytt materiale. Nå er ikke jeg nødvendigvis den som er størst fan av de låtene hvor han brutalt angriper med alle kjøkkenredskapene for å skjule at han skriver verdens beste melankolske ballader og baserer de mer drivende låtene på til dels kule blues-groover. 
Her rocker han friskt i gang på Chicago, med en groove basert bare på en banjo og saksofon, før en gitar legger seg på. Raised Right Men har en noe mer hysterisk vokal, samt et Farfisa-orgel. Det merkes at Waits i mange sammenhenger ser litt bakover på dette albumet, og Talking At The Same Time har cabaretfølelsen fra Rain Dogs, mens Get Lost har et bastardisert rockabillybeat. Face To The Highway er både melankolsk og drømmende, mens Pay Me har et trivelig trekkspill bak mannen som synger ”they pay me not to come home, keeping me stone”, og klarer som vanlig å få det til høres nesten trivelig ut å ha gått skikkelig på trynet. Når han så fortsetter med den romantiske Back In The Crowd med et mariachibeat og David Hidalgo fra Los Lobos på romantisk gitar, begynner en nesten å lure på om mannen har blitt helt soft på sine gamle dager, men neida, på Satisfied har han med seg Keith Richard på roterommet og synger med sin beste Howlin’ Wolf-stemme over et stakkato bluesriff. Og enda råere er de på Hell Broke Luce. Keith Richards bidrar også med gitar og sang på balladen Last Leaf. Waits går helt tilbake til starten av karrieren hvor vi finner ham bak pianoet på den jazzete bluesballaden Kiss Me, før han avslutter like stemningsfullt med New Years Eve, igjen med Hidalgo på gitar. 
Vanskelig å si hvor på Waits-skalaen denne plata hører hjemme, men jeg mener den er godt plassert i den øvre delen.