Guy Forsyth er en multi-instrumentalist og vokalist, opprinnelig fra Kansas, men som tidlig dro til Austin hvor han spilte på gata, alene og sammen med Asylum Street Spankers. Siden ble det spillejobber også innendørs, og han debuterte med ei liveplate som viste hans evner som slidegitarist, munnspiller og ikke minst vokalist. Siden ble det kontrakt med Antones Records, og flere utgivelser som han aldri tjente fem øre på fordi Clifford Antone ble fengslet og mistet kontroll over selskapet. Først i fjor fikk Forsyth igjen rettighetene til disse utgivelsene etter lange rettsforhandlinger. Han har likevel holdt det gående som en enmannsbedrift, turnert og gitt ut en rekke CDer. Han har hele tiden vært en eklektisk artist, som har blandet amerikanske musikkstiler fra forrige århundre med humor, alvor og sosialt engasjement. 
Denne siste utgivelsen er vel også den mest produserte vi har hørt fra Forsyth på lenge. Noe som i positiv forstand gjør ham mer tilgjengelig for et bredere publikum, uten at han går på akkord med noe som helst. Han er vanskelig å putte i noen musikalsk bås, og har referansepunkter fra The Band til Tom Waits. Tom Waits får også en navnesjekk sammen med Jimmy Page i den rocka The Hard Way, hvor han blant annet filosoferer over hvordan det ville gått med disse gutta hvis de ikke hadde snublet i riktig retning tidligere i livet. Red Dirt har en oppløftende gospel-groove, noe som også ligger i bånn på den nydelige balladen The Things That Matter, som bygger seg dynamisk opp, understøttet av en smakfull slidegitar. Sink’em Low er en acappella arbeidersang som gir frysninger på ryggen, mens Econoline er amerikansk widescreenrock i Tom Petty-land, med et storslått refreng. I I Can’t Stop Dancing er vi over på europeisk musikk med trompeter og trekkspill, storslått og melodisk med en skummel stemning av fiolinbue på en sag i bakgrunnen. Han leverer også noen knallsterke countrylåter i Balance og ikke minst Old Time Man. Her er også andre melodiske perler som Should Have Been Raining og Home To Me. Guy Forsyth fortjener all den oppmerksomheten han kan få for den måten han omarbeider amerikanske musikktradisjoner til sitt eget og tar det med seg inn i fremtiden.