Soulblues/deep soul-screameren Charles Bradley gjestet Øyafestivalen i sommer med dette bandet, og han har også tidligere vært i Norge. En usedvanlig sterk og dramatisk kamp for tilværelsen som afro-amerikaner ligger bak disse tolv sangene på hans debut for Daptone-etiketten Dunham. 
Innspilt i Dunham studio i Brooklyn med det afrobeat/salsa-inspirerte soulfunk-bandet Menahan Street Band, er dette minst like sterk kost som Sharon Jones & the Dap-Kings eller Lee Fields & the Expressions. Selv om dette er funky og dansbart, er ikke Bradley partymusikk på samme måten. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, den forlanger å bli hørt på. Den messende, bønnfallende måten han synger på understreker selvbiografiske bekjennende tekster fulle av dramatikk, lidelse og kamp for respekt. Dette er funky blues. Det magiske åpningssporet “The World (Is Going Up In Flames)” har riffende messingblåsere, bakgrunnskor og skarptrommer som maskingevær, som tatt rett ut av Willie Mitchells beste Hi-produksjoner med O.V. Wright, Syl Johnson og Al Green. Her heter produsenten Thomas “TNT” Brenneck og mixen er gjort sammen med Gabriel Roth i Daptone Records’ House of Soul. 
Når vi kommer til tredje spor, “Golden Rule”, nærmer Bradley seg Curtis Mayfields moralske patos i tilstandsbeskrivelsen av USA, et nivå han beholder gjennom tittelsporet  “No Time For Dreaming” og den filosofiske “Why Is It So Hard”. 
Albumet ble utgitt i 2011 og var på mange kritikeravstemninger over fjorårets beste utgivelser. Denne fortjener moderne klassikerstatus innenfor soulblues.