En innledende liten historietime: Dockery farms var en av de største plantasjene sørpå, med tre tusen "ansatte" i sine velmaktsdager. Dette var også stedet du kunne høre Charley Patton, Son House, Robert Johnson og talløse andre spille for det de fikk inn i hatten hvis du slang innom en lørdagskveld på tjue- eller trettitallet. No contest, prisen for 2012s mest innholdsløse presseskriv går til Dockery Dawgs. Der sto det ikke en dritt. Nå skal jeg kanskje være litt forsiktig med å bli for stor i kjeften. Etter bildet på omslaget (hvor all informasjonen var å finne, hmm!) å dømme, så kan disse gutta by hvem som helst på juling. Så da er det vel bare passende at de her, helt på tampen av 2012 leverer en av årets mest sjarmerende plater.  
Tittel og tittelspor er et sitat av T-Model Ford, som på Notodden i 2004 da han så en dame gå fordi ytret nettopp det. Og allerede her er mye av tonen satt, for låta som åpner ballet er helt i T-Models ånd, og du blir sittende å lure på om de er i ferd med å forskreve seg fullstendig. Nei da, dette henger sammen i en grad som rører en surmaga anmelder. Og alt det selvskrevne materialet står seg godt mot et ambisiøst valg av coverlåter. Mye kan leses ut av et bands valg av coverlåter, og Dockery Dawgs tar for seg Blind Willie Johnson, McKinley Morganfield, Willie Dixon, Son House, Robert Johnson (en kanonversjon av Hellhound On My Trail) og en hei dundrende versjon av RL. Burnside og Kenny Browns "Alice Mae". Alle som har møtt dama vil ha et eget forhold til teksten. De med klisterhjerne vil huske en duo fra åtte år tilbake. Nå er de blitt fire og kler den nye musikalske drakten langt bedre. Sannelig om vi ikke her har et band som når som helst kunne vært å høre på Red's i Clarksdale - Lightnin' Malcolm ville vært deres største fan. 
Dockery Dawgs fortjener oppmerksomheten din. Gå og se dem, og kjøp plata - stort bedre selskap til fredags-sixpacken kan jeg ikke tenke meg.
Dette holdt på å bli en firer, men sannelig om ikke...