Peer Gynt har over mange år opparbeidet seg en anerkjennelse som gitarist med eget band og som komponist for tv og filmproduksjoner. Han begynner relativt rolig til ham å være med Lovechain, som ikke engasjerer spesielt, før det braker løs med mer velkjent stadionrock i det tunge hjørnet med låter som Hotblood, Liar og X-Ray Eyes, hvor spesielt førstnevnte låter er kommersielle og radiovennlige. Jeg tar meg gjennomgående i å vente på at han skal slutte å synge, da det er det instrumentale som er styrken i denne plata. Ikke fordi at vokalen er dårlig, men tekstene virker noe overflatiske, og det virker som om bandet har mer å gi rent instrumentalt. 
Det er uansett en gjennomarbeidet produksjon som rocker og ruller, men for meg blir høydepunktene den elektriske soloen på den delvis akustiske Trusted One og den fantastisk stemningsfulle (men alt for korte) instrumentalen Eagle Eyes, som viser at de antageligvis har et spennende instrumentalt album i seg.