Walter Trout er en koloss. Og for meg like uforanderlig som Fred Flint i Flintstone. Du vet hva som kommer rullende, liksom. Trodde jeg. Men i takt med at USA har forandret seg har nå Walter Trout gjort det samme. Kolossen har denne gang ikke forsøkt å stable 12 dumpere oppå hverandre på sitt sjette album for Provogue. Du kjenner fortsatt elefant-trykket i gitarpedalene, men Walter har dykket ned i sine bluesrøtter. Gravd seg selv frem fra der han var da han fikk bli med i John Mayalls Bluesbreakers. Han har låst ned metalrockeren og kastet nøkkelen, selv om lyden i gitaren er lett gjenkjennelig på noen av låtene. Hvinende, tung og lidenskapelig.
Men fargen er blåere og musikken mer bluesa enn noe Walter Trout har gjort siden han sluttet i John Mayalls Bluesbreakers i 1989. Han synger om korrupte politikere (”Money rules the world”), klimaforandringene (”Pray for rain”), hykleriet i verden (”Brother’s keeper”), om å komme seg ut av stoffmisbruket (”Recovery”), en hyllest til sin mamma (”Saw my mama cryin”), og signaliserer med tittelsporet at vi trenger mer blues. Tiden vi lever i påkaller bluesen av seg selv.
Inspirert av blueslegenden Blind Willie Johnson kommer kolossen Walter Trout ut av bygningen slik de svarte slavearbeiderne kom hjem fra markene. Med bluesen som sin bønn og sitt våpen. Med klassisk Chicago-blues, countryblues og den elektriske bluesrocktonen du kjenner ham for fra før, er Blues For The Modern Daze annerledes. Og det liker jeg!