Jeg får aldri nok av Mr. Rhythm. Dette er det tredje og siste albumet som syttifemåringen har gitt ut i 2012. Det beste også. Energien, attituden og utholdenheten hans overgår de aller fleste av hans artistkollegaer i R&B-faget. Han har vært med siden 1956 og har copyright på over 200 R&B-sanger.
The Godfather of Rap som han også kalles, har en garva gjeng Detroit-baserte indie/garage-rockere med seg på plata. Produsenten Matthew Smith spiller gitar, piano, orgel, trompet og synther. David Shetler er på trommer og Jim Diamond er på bass. 
Den deklamerende grumsete stemmen hans er et perfekt instrument for framføringen av tekster som veksler mellom det moraliserende og ghetto-filosoferende. Timingen er usvikelig, enten det er en ren spoken word, som i fabelen “Ty the Fly”,  tryglende doowop som “It’s Only You That I Love” eller som i den komiske “Blame It On Obama”, der den sittende presidenten får skylda for alt fra koner som ikke vil til høns som ikke legger egg.
Den musikalske rammen er jevnt over tidlig 70-talls velour-soul, som i “But’n”, der lydveggen  er kompet på Temptations’/Al Greens “I Can’t Get Next To You”. Williams’ mest kjente komposisjon “Shake A Tail Feather” ble hit med Five Du-Tones og innspilt av alle fra Ike & Tina til Ray Charles i Blues Brothers-filmen. 
På dette albumet får vi endelig høre den framført av Williams selv. Den er helt klart albumets høydepunkt. Han aser seg opp i “Shake it! Shake it!” ca tjue ganger og rister så til de grader med halefjæra at han til slutt høres ut som Surfin’ Bird med Cramps. Og det er en kompliment.