Paul Rodgers har en av tidenes flotteste stemmer innen bluesinfluert melodiøs hardrock, slik han har vist i Free og Bad Company. Stjernekamp-­dommer Thomas Felberg, kjent fra rockebandet WE og eneste nordmann som har fått utgitt essensiell rock på det legendariske plateselskapet Rhino, sa det så riktig da han sammenlignet årets deltaker Ole Børud med Paul Rodgers. Årets svar på Adam Douglas i konkurransen, synes vi det kan virke som, hadde mye av den klassiske Paul Rodgers-følelsen i stemmen. Og det har Paul Rodgers selv fremdeles også, likevel føles det her som han er en parodi på seg selv! «Free Spirit» er 16 låter tatt opp live i Royal Albert Hall i London. En festkveld i samme lokale som Åge Aleksandersen har opptrådt for trøndere og skap-trøndere, der norsk blues til neste år skal gjøre det vikingene bare nesten klarte i fordums tid. Å innta London! Og som tittelen sier er dette en konsert for å hedre Free, bandet han var med på å forme som en spydspiss i britisk rock ved siden av band som Thin Lizzy, Savoy Brown, UFO og Led Zeppelin. Som vi også opplevde på Brygga på Notodden for noen år siden så har Paul Rodgers beholdt stemmen, men ikke troverdigheten, slik for eksempel Robert Plant har gjort det. Joda, de riktige låtene spilles fra «Little bit of love» til «My brother Jake», «Travellin’ in style», «The stealer», «Fire & water», «Wishing well» og selvsagt «All right now» og mange andre Free-klassikere. Bandet låter svett, tungt, tett og bra, og Paul Rodgers holder mål og har den runde kraften som han kjennes for. Men jeg får ikke ”fot”. Det er for ryddig på scenen, det er for planlagt og lite sparkende i rockens ånd. Så dere får ha meg unnskyldt alle Paul Rodgers og Free-fans, som jeg vet vil ha en annen oppfatning av denne utgivelsen enn meg, hvertfall noen av dere, for jeg holder meg til de gamle Free-platene, der jeg opplever en helt annen virkelighet!