Bluesnews

Vi skribenter i Bluesnews er samstemte i at festivalen med strømlinjeformet presisjon leverte til terningkast 6. Den kanskje viktigste suksessen i festivalens historie akkurat da de trengte den.
Jeg tror mange med meg var litt avventende til årets utgave av bluesfestivalen. Noen vil si at festivalen hadde vokst seg for stor for sitt eget beste, og den smekken man fikk av underskuddet de siste årene som et resultat av det. Med et mer nøkternt, og på papiret kanskje litt mindre spennende program, hadde hvertfall undertegnede skrudd ned forventningene. Men så er denne verden så fantastisk skrudd sammen at når alle de små og store øyeblikkene vi fikk trakk oss opp og fylte oss med den gode følelsen og vekte noen av vibbene fra festivalens historie 20-30 år tilbake i tid, så er summen av det vi opplevde kort og godt fantastisk. Notodden Blues Festival var kanskje litt på sparebluss, men for meg som har vært her oppe nesten hvert år i over 30 år går denne helgen inn i boken som en av de fineste likevel. 

Festivalen 2026 beviste at så lenge man planlegger godt med nødvendig nøkternhet, holder bluesen i sentrum og får sommerværet på sin side, så trenger det ikke være det mest stjernespekkede programmet som gir de største opplevelsene. Programmet var variert nok, og det var en rød tråd her som man kjente fungerte og ga festivalen identitet og styrke. Faktisk var det ingen opplevelser under årets festival som ga følelsen av små eller store røde flagg. Til og med de som serverte maten i gatene og på restaurantene kom bedre ut enn før. Helt fra tordenskrallene ga seg midt under åpningsshowet torsdag ettermiddag, slik at man relativt tørrskodd kunne komme seg ned i festivalgatene, var livet en fest på Notodden i år. The best of people and blues, det gamle slagordet kom til sin rett. Og suksessen med over 18 000 solgte billetter og en fortjent bluespris til Kjell Inge Fischer Brovoll tegnet et stadig mer harmonisk bilde over årets festival.

Mike Zito og Albert Castiglia er The Blood Brothers. (Foto: Per Ole Hagen).

De mindre scenene
Aldri før har det vært så tydelig at det folket elsker her oppe – med rette – er de mindre konsertstedene. Både Bellman, Rootsville og Bok & Blueshuset var stort sett fylt til randen. Noen ganger rant det over. Og artister overrasket oss stadig og bidro til festivalens høye terningkast. Eksempler på det var en dansende blueslegende i Rick Estrin, et våryrende talent i Adama Janlo, en Mike Zito og Albert Castiglia som i hver sin runde kappåt med trollet, en Richard Gjems som med sine High Rollers virkelig har funnet frem slegga og tyngden i sin blues, en Daniel Eriksen som fikk oss over skuffelsen over at Operaen i Oslo takket nei til Tom Waits, en Elles Bailey som tross sitt pop-format nesten som en Bonnie Tyler passer perfekt inn på den varme siden av bluesfestivalen, en Kid Andersen som sammen med kona Lisa var festivalens trykk-koker med like deler soul og blues, en JT Lauritsen som sammen med The Buckshot Hunters hadde bluesprisen hjem fra USA og ga hvertfall meg noe av den vibrerende klemmen som Doug Sahm ga her oppe bare et par måneder før sin død, et mer enn friskt pust i det unge gitartalentet Otto Junior sammen med vokaltalentet Ella (oppkalt etter Ella Fitzgerald), en knivskarp Bjørn Berge som er tilbake etter å ha hengt i gardinene med folkrock-bandet Vamp med karrieren på vent, og til slutt i denne walk-of-the-town runden et mer enn overbevisende stort sound fra rock til soul til blues fra Anita Norheim Blues n’Groove Company som underholder med store bokstaver. 

Det ble lagt ned tre nye steiner i byens Walk of Fame: Artistene var Devon Allman, Rick Estrin & The Nightcats og JT Lauritsen & The Buckshot Hunters. (Foto: Harald Olsen).

Byens egne stjerner
Og selvfølgelig var det byens egne Spoonful Of Blues som lagde festivalens lengste kø foran sin konsert på Bellman fredag ettermiddag. Et tegn på at det kommende live-albumet vil bli særdeles velkomment. Og selvfølgelig var det byens egen Kåre Virud som ga meg den poetiske Erik Bye-følelsen av både blues, poesi og levd liv. Noe som spenner forventningene til det kommende albumet med Norsk Utflukt. Og selvfølgelig var det om ikke Notoddens, så hvertfall nærområdets egen Rita Engedalen som ga oss noe av den dypeste blues-følelsen på Notodden 2026. 
Og andre lokale band bare fylte på med god gammel spirit. Fra Norske Menn i Hus Og Hytte til Terry Lehns og selvfølgelig institusjonen Notodden Bluesband. På hver sin måte tegner alle de lokale bandene og artistene bildet av at det ikke er tilfeldig at det er nettopp Notodden som denne helgen feiret sitt 30 år som vennskapsby med Clarksdale, Mississippi, 12 mil sør for Memphis i Tennessee. Byen som forbindes med skapelsen av bluesen ved «The Crossroads», og med musikken fra artister som Muddy Waters og Robert Johnson. 

Albert Thorvaldsen fra Gjøvik mottok Norsk Bluesunions Ung Artist-stipend. (Foto: Per Ole Hagen).

At Norsk Bluesunions Ung Blues-stipend i år ble vunnet av det unge talentet Albert Thorvaldsen, som åpenbart har drukket sitt Muddy Waters-brygg både til morgen, middag og kvelds, var bare så riktig i helhetsbildet. At han ikke var fra Notodden, men fra Gjøvik får så være. Ringene har spredd seg i blues-Norge fra Clarksdale til Notodden og videre utover. Musikkformen tas mer seriøst som en kunstform enn noen gang. 
For å runde av den lokale Telemark-vinkelen så må det sies at det var et vellykket trekk å avslutte kvelden på Rootsville med Telemarks-bandene innen bygderock og countryrock-sjangeren med Byting og E-76. Ikke undertegnedes «cup of tea», men fader så pakket og god stemning de skapte. 

Avstikkere fra bluesen
Apropos suksessrik bygderock, der traktorskoa og Felleskjøpet-dressen kan være like naturlig bekledning på Notodden som den filtete sorte dressen til John Belushi og Dan Aykroyd fra The Blues Brothers-filmen på 90-tallet, så har Notodden Blues Festival alltid hatt sine avstikkere fra bluesformen til noe helt annet. Jeg husker med litt sorg hvordan norskættede David Johansen og hans New York Dolls ikke fikk den beste opplevelsen når han endelig fikk spille i sine røtters hjemland. Hva slags følelser det britiske hardrock- og glamrock-bandet The Darkness reiste fra Notodden med vites ikke, men det var i sannhet både et rocke-inferno og et høyst variabelt show med den utrolige og karismatiske sangeren Justin Hawkins i front. Jeg fikk litt følelsen av originaliteten til legender som Freddie Mercury underveis i konserten: Hvilke toner denne etter hvert legendariske sangeren nådde opp til. Og hvem kunne se komme at han skulle gjøre en litt malplassert coverversjon av Jennifer Rush store pop-hit «The power of love» eller danse «hjelp jeg vil hjem»-dansen med sin tenåringsdatter? Et av flere sjarmerende øyeblikk der stjernene dro opp sitt avkom på scenen denne helgen. Mike Zito gjorde det samme, og hans datter kunne attpåtil synge bra.

Kenny Wayne Shepherrd Band. (Foto: Rune Endal).

Den store scenen
Så til beinet. Selv om det ikke var på den store scenen Hovigs hangar mye av magien foregikk i år, så er det uunngåelig å ikke trekke frem tre øyeblikk av stor kvalitet: Den intense gitar-messende bluesrocken fra Kenny Wayne Shepherd (som har begynt å få furer i ansiktet nå) på torsdag, et intenst og rockete bluesrock-show fra The Blood Brothers (Mike Zito og Albert Castiglia) på fredag og et av festivalens høydepunkt med Devon Allman og Bernard Allison på lørdag. Sistnevnte viste til gangs at de er sønner av sine fedre Gregg Allman (Allman Brothers Band) og Luther Allison. Luther Allisons «Bad love» og Freddie Kings «Going down» ble tungt traktert av Bernard, og Allman Brothers Band-klassikere som «Midnight rider» og «One way out» kom med en attityde, et twinguitar-arbeid og en vokal røff kraft fra Devon Allman som ikke stod noe tilbake for Allman Brothers Band i sine velmaktsdager. At man hadde fått disse gutta hit på sin eneste spillejobb i Europa var litt av et scoop. Også Talking Blues-session med disse gutta ble en rørende og interessant kikk bak sceneteppet som du ikke kan finne noe annet sted enn på Notodden Blues Festival. 

Fra Hovigs Hangar bør også nevnes det nye stjerneskuddet innen klassisk 60-talls soul med Jalen Ngonda. Den tidligere eleven ved Paul McCartneys LIPA-skole har en vokalt høy soulfaktor av perfeksjon, helt på høyde med en ung Stevie Wonder eller legenden Donny Hathaway. Bare litt mangler på den emosjonelle faktoren til Donny, men som soulsanger er han allerede en av de største på mange, mange år. Fascinerende å høre på. 

Over: Det nye soul-navnet Jalen Ngonda. Under: Kid Andersen og Rick Estrin i The Nightcats. (Foto: Per Ole Hagen).

Nightcats-show
Det er alltid noen øyeblikk som brenner seg fast etter en helg som dette. Balansen mellom gitar-maestro Kid Andersen, blueslegenden Rick Estrin, Lorenzo Farrell på orgel og bass og spilloppmaker D’mar bak trommene er noe unikt som vi var heldige som fikk oppleve. Sistnevnte ble igjen kåret til «Drummer Of The Year» ved Blues Music Awards i år, og når han fløy blant publikum og spilte med stikkene på alt fra blomsterpotter til en publikums isse så var det et stort øyeblikk. Rick Estrin, en av de siste gjenlevende blueslegendene som kan spille som Little Walter gjorde på munnspillet på 60-tallet, lot det ikke være tvil om hvor røttene hans kom fra. Han ville ikke gå av scenen på Rootsville, tok seg til hjertet og sa megetsigende «I have to stop, I can’t take this» samtidig som han smilte, spesielt til damene, og bare kjørte på. De lages ikke slike bluesmenn lenger, vil noen si. Vi er heldige som fikk oppleve Rick og bandet hans over to dager på Notodden. De eldste legendene har alltid satt sitt helt spesielle preg på bluesfestivalen. 

Little Stevens Blues School
De mange unge talentene som åpenbarte seg under årets utgave av Little Stevens Blues School bør også trekkes frem som en stadig viktigere del av bluesfestivalen. Det er fascinerende å se hvor langt mange av dem har kommet i sin blues-utdannelse og sitt samspill allerede. De har det motet som kreves for å gå ut på en scene og binde sammen sine egne komposisjoner med gamle soul- og blues-klassikere. De knytter bånd og får oppleve inspirasjon som fører til at vi garantert får flere kommende stjerner som Marius Lien og Adama Janlo. Det gror i norsk blues! Bluesnews kommer tilbake med mer om årets deltagere i det kommende bladet vårt. 

En følelse av noe unorsk
Gatelangs er Notodden Blues Festival ikke lenger det elleville gatelivet mellom boder og «street performers» som man kunne oppleve noen år tilbake. Men det er greit. Jeg har blitt eldre, jeg liker at det er litt ryddig og sømløst rundt festivalen, at villkampingen er borte og at hekkingen er lagt til kontrollerte former. Men det er fortsatt en følelse av noe unorsk å være på Notodden under festivalen, en egen rytme i bluesens seige takt. Sammen med et program som fullstendig overgikk min lunkne holdning da jeg trillet ned fra Meheia til åpningsshowet, er det ingen tvil om at Notodden har levert sin viktigste suksess for videre eksistens. Hadde det ikke gått så bra som dette gikk – vel, den tanken vil ingen av oss som elsker både festivalen på Notodden og bluesen forfølge. 
Vi ses til neste år. Da kommer det nye unge talenter og blues-stjerner til byen. Kanskje en kanin opp av hatten? Hvem vet? Det eneste vi vet er at denne festivalen aldri slutter å male livet slik mange av oss ønsker at livet skal males. Med sjel og i bluestakt. 

Takk for i år alle dere på Notodden som har løftet festivalen opp da den trengte det som mest, både frivillige og profesjonelle. Planlegg på samme måte neste år, men gi om mulig mer plass til mindre spillesteder. Både Tora Daa og Kid Andersen kunne fint spilt dobbel-konserter nede på Bok & Blueshuset. De hadde ikke risikert noe om de hadde valgt å stage-dive, for å si det sånn.