Bluesnews

Dødsfallet markerte slutten på et liv og en karriere som burde vart mye lengre, men han hadde allerede vært artist i over 42 år. På mange måter hadde han vært artist og underholdt hele livet. Stephen etterlot seg to søsken, to barn, ett barnebarn og en tilsynelatende endeløs mengde av venner og bekjente som alle var viktige for ham.
Hans musikalske interesse startet og sluttet ved Elvis og Erik Bye. Hans første store opptredener var under Elvis-festivalene i Oslo tidlig på 80-tallet. Han spilte også i danseband i Grenland/Telemark-området til han oppdaget den som skulle bli hans store ledestjerne i størstedelen av karrieren: Jerry Lee Lewis. I Jerry Lee fant Stephen et forbilde i musikalsk uttrykksform. Han lærte seg raskt å spille piano som The Killer og inkluderte mange av hans låter i sitt repertoar.
Stephen ble naturligvis kjent med både Vidar Busk og Paal Flaata tidlig, og de tre spilte sammen i mange forskjellige sammenhenger. Paal og Stephen var frontfigurene i Memphis News, som også ga ut en kassett.

Midt på 80-tallet var det ikke uvanlig at de store rockerne fra 50-tallet var innom Oslo på sine turneer. Jerry Lee spilte her i påsken 85, men Stephen hadde spillejobb og kunne ikke reise. Da Carl Perkins kom sommeren 86 fikk Stephen muligheten og reiste innover til hovedstaden. På konserten fikk han tak i et eksemplar av fanzina R-O-C-K, og en helt ny verden åpnet seg. Jeg var redaktør for det bladet, og etter hvert ble Stephen og jeg gode venner.

Jerry Lee kom tilbake til countryfestivaler i 1987, og Stephen fikk med seg konsertene i Gøteborg og Stavanger. Så gikk det slag i slag. Han fikk seg en manager i Oslo som også var stor Jerry Lee fan. Sammen med bandet Memphis News, nå uten Paal, reiste Stephen rundt og spilte rock’n’roll for stadig flere begeistrede fans. Bandet reiste i en oransje kassebil med bandnavnet på siden, og de hadde så mange spillejobber at de kunne leve av det.
Allerede den gangen var det åpenbart at Stephen hadde et ekstraordinært talent. Han kommuniserte bra med publikum og han var helt fryktløs i det å spille musikk foran et stort publikum – eller lite – han elsket å opptre og brydde seg egentlig lite om hvor mange som var til stede. Stemmen var et kapittel for seg. Han hadde jo jobbet mye med Elvis-materialet, og når han nå tok inn Jerry Lee og andre 50’s rockere og gjorde deres musikk til sin, så fikk han også vise stemmeprakten. En operasanger verdig, tenkte vi ofte den gangen når han virkelig satte i gang. I tillegg til de musikalske sidene så likte han å tøyse og tulle og sørge for at publikum hadde det bra. I sin ungdom hadde han gjort noen jobber med Åge Samuelsen, og han parodierte Åge og sang noen av hans låter, også til publikums store begeistring. Fleksnes og Olsenbanden var også i søkelyset fra tid til annen.

Stephen Ackles og Jerry Lee Lewis. (Foto: Folke Myrvang).

Det ble plateutgivelser ganske tidlig. Raskt ble det Spellemannsnominasjon, men han kom ikke til topps. Utover 90-tallet ble han et fast innslag på alle de nye TV-kanalene som åpnet etter at NRK-monopolet forsvant. Det virket som om man ikke kunne zappe innom en kanal uten å se Stephen opptre der. Dette gjorde at han ble etablert som en artist folk visste om og satte pris på. Deltakelse i Melodi Grand Prix ble det også, men heller ikke der ble det seier.
Det store gjennombruddet kom med albumet og låta «Hey You» i 1992. Platekontrakt med Sony og duetter med Waylon Jennings og Linda Gail Lewis gjorde at dette albumet fikk stor oppmerksomhet. Denne suksessen gjorde at Stephen fikk bedre betalt for spillejobbene og fikk innpass på bedre spillesteder. Oppfølgerne «Lets Keep The Night» og «One For The Moon» fikk også god mottagelse. Musikkgenren «Roots» - «Americana» var populær, og Stephen var en glødende utøver.

Hverdagen kom og det store platesalget uteble. Album med norsk tekst og album med gospel viste seg å ikke være det Stephens publikum ville ha. Som artist fortsatte han utrettelig å turnere over hele Norge med sitt show. Mantraet «jo mere dere drekker – jo bedre låter vi» ble etablert tidlig, og Stephen var en artist for fest og moro.

Rundt 2010 var Stephen overvektig og sliten. Han var lei av å jobbe hardt for relativt liten avkastning og klar for å prøve noe nytt. En ung manager fra Holland kom inn og satte en del krav til Stephen på å ta vare på helsa og begrense drikkingen betraktelig. Stephen gikk på oppgaven med liv og lyst. Ikke lenge etter gikk han opp Besseggen med noen kamerater og kunne meddele at han ikke lenger drakk alkohol når han var på spillejobb. Kvaliteten på jobbene steg noen hakk, og det kom et nytt album som ble lansert med brask og bram. Nye TV-opptredener fulgte og en opptreden på NRK’s «Trygdekontoret» med «Satan» ga ham masse positiv oppmerksomhet.

Elvis ville blitt 80 år i 2015, og i den forbindelse samlet Stephen, Paal og Vidar seg og laget en forestilling som de holdt på med i en del år. Forestillingen var ment for kulturhus og lignende og ble veldig populær. De kalte seg etter hvert FAB3 (Flaata, Ackles og Busk) og utvidet med et Gospelshow hvor Elvis’ mange gospellåter ble fremført i kirker.

Stephen var en sosial fyr med mange venner. Han hadde også et stort hjerte for vennene og tok det svært tungt når han mistet noen som sto ham nær. I 2018 mistet han en nær venn, og dette dødsfallet gikk veldig inn på ham. Hverdagen ble tyngre, og han var ofte trist og deprimert. Han jobbet med en forestilling om Erik Bye som han hadde tenkt på lenge og som han nedla veldig mye arbeid i. Stephen skrev hele forestillingen selv og var klar for å turnere med den i lang tid fremover. Etter noen få forestillinger kom pandemien og satte en effektiv stopper for all artistvirksomhet både for Erik Bye og FAB3.

De siste årene var det kun sporadiske jobber å hente. Musikkbransjen og utelivet hadde forandret seg og det var ikke lett å få spillejobber. Å ha et fullt band på veien var ikke mulig. Stephen var fortsatt et fyrverkeri på scenen når han opptrådte, selv om det ikke alltid var på de store scenene lenger.
Stephens bortgang kom alt for tidlig og fyller meg og mange andre med sorg og fortvilelse. De mange minnene og gode historiene ligger der til evig tid.

I 1987 var jeg med Stephen og bandet til Edland i Telemark på spillejobb. Det var forferdelig kaldt og isete veier. Mot slutten av siste sett kastet Stephen sitt gamle, dårlige elektriske piano ut fra scenen så det laget et stort hakk i parketten i gymsalen vi var i. Arrangøren tok det med fatning og Stephen solgte pianoet på stedet for 500 kroner og en flaske brennevin! Året etter var vi i USA og på countrybaren O’Lunneys i New York. Stephen ble introdusert som gjest og skulle spille «You Win Again». To karer reiste seg og sa høylytt at de skulle fanken ikke sitte og høre en nordmann spille Hank Williams. De kom nesten til døra før de snudde og gikk og satte seg igjen. Å si at Waylon Jennings var en stor Stephen Ackles-fan høres ut som en bløff, men det er det ikke. Waylon elsket Stephen og var veldig begeistret for ham. Jeg var der! Jeg tror at Waylon likte Stephens væremåte, hans ureddhet og nysgjerrighet overfor musikk. Stephen spurte også om Waylon trodde det var mulig å se Wayne Newton opptre i Las Vegas. Da ble Waylon rasende og spurte hvorfor i all verden han ville se på sånt rask. Stephen beholdt roen og sa «han er en flott sanger».

Waylon Jennings og Stephen Ackles. (Foto: Folke Myrvang).

En av Stephens gitarister fortalte nylig en historie fra en spillejobb fra et av de siste årene. En kar spurte Stephen om han kunne spille «Hurt». Stephen tok utfordringen og gjorde Elvis sin store låt med en voldsom vokal finale som han hadde gjort mange ganger med FAB3. Etterpå spurte Stephen karen om han likte den. «Jeg mente den med Johnny Cash», svarte fyren, – så man kan ikke altid komme i mål!

Avslutningsvis så må jeg si at jeg mener at Stephens store talent aldri kom helt til sin rett. Det norske publikummet var nok for lite og snevert til at det var mulig. Jeg har sett ham i teater og sommerrevyer og på juleshow med populærmusikk, og han kunne gjøre alt dette like bra som noen andre. Det blir en klisje å si at han hadde fortjent bedre.

Stephen fikk aldri jobbe med noe management som hadde nok penger i ryggen til at det virkelig kunne satses på det han var best på. Selv var han også av og til en løs kanon som ikke alltid tok de riktige valgene for karrieren. Han var seg selv på alle mulige måter igjennom hele livet, og han hadde alltid tid til venner og bekjente. For oss som fulgte ham i alle disse årene gjennom oppturer og nedturer så er det som om verden akkurat nå er i gråtoner og ikke i farger.

En stjerne er slukket, men ta en ekstra titt på musikkhimmelen, så vil du se at det lyser en ny stjerne der. Hvil i fred, gamle venn.