Bluesnews

Festivalen ble arrangert for trettende gang uten avbrudd. Til og med under pandemien de to siste årene klarte de å arrangere festival, selv om den i fjor ble kortet ned til én dag. Den velorganiserte festivalen går over to dager i Folkets Park to kilometer utenfor sentrum i et stort forsamlingslokale med scener i begge ender. I full belysning kan lokalet kanskje få mer preg av kafeteria/juletrefest enn et festivalområde, men lokalet ble overraskende intimt når lysene ble dempet. Fasilitetene er bedre enn på mange bluesfestivaler med bl.a. svært gode sanitærforhold. Det at det ble brukt to scener i hver sin ende i lokalet medfører at change-over går raskere, og det var bare 15 minutter mellom hver artist. 
Southern soul food var tydeligvis temaet når det gjaldt mat med pulled pork som den største retten. Også på denne festivalen benyttes det bonger som man må kjøpe i egen kø. Faktisk en bong for hver type mat og type drikke. Det fungerte ganske bra, og det er helt sikkert enklere for de som selger mat og drikke, men spesielt publikumsvennlig er det ikke. 

En av bluescampene ligger rett ved spillestedet, og det er neppe ofte at campen er bare 50 meter unna festivalscenen. For de som bor der er turen kort tilbake i teltet/bobilen om behovet skulle melde seg, og det var hyppig trafikk fram og tilbake. Det var i tillegg satt opp gratis shuttlebusser hver halvtime fra sentrum og de andre bluescampene, og dette var et kjempetilbud for publikum.
Både fredag og lørdag var det også en annen severdighet i regi av festivalen. På biblioteket inne i byen var det en utstilling av gamle konsertplakater og -postere. Entusiasten og samleren Mikael Holmström har samlet gamle plakater, og det var interessant å se så mye forskjellig. En fin avveksling fra musikken var det også.

Nick Bastard Quartet kunne oppleves flere ganger under festivalen. (Foto: Sveinung Lervåg).

Fredag
Fredagen startet ca kl 17.30 med The Nick Bastard Quartet. Dette er en kvartett fra Göteborg under ledelse av gitarist og vokalist Niklas Börjesson. Gjengen spiller en blanding av klassisk roots, blues og rhythm and blues. Planen var at de også skulle spille på et lasteplan rundt om i byen, men det satte været en stopper for. Det var likevel rikelig anledning til å se dem under festivalen. Foruten at de var på programmet begge dagene i festivallokalet kunne man se dem ute i gågata (under tak) med egen PA, og de spilte også flere andre steder i byen.
Etter disse kunne publikum bare snu seg rundt mot intimscenen der velkjente The Alabama Lovesnakes som vanlig leverte et heftig sett og med frontfigur og gitarist Claes Nilsson ut på rundgang i lokalet med gitaren.

Bonita & The Blues Shacks 
Den sørafrikanske vokalisten Bonita Niessen og det tyske og mer enn stødige bandet The Blues Shacks leverte et solid sett og skapte stor stemning i salen. Det var tydelig at bandet stortrivdes både på scenen og festivalen. Hele bandet var ivrige tilskuere resten av kvelden.  

Katie Bradley & Tom Attah 
Den britiske duoen med gitarist og vokalist Tom Attah og vokalist og munnspiller Katie Bradley har spilt sammen i mange år selv om begge også er kjent som soloartister. Med beina godt plantet i den gamle tradisjonelle bluesen prøver de å tilføre den klassiske bluesen noe nytt. Det var nok delte meninger om hvor vellykket det er, men mange koste seg mens duoen spilte.

Tommy Moberg og hans Lowdown Saints var en stor positiv overraskelse. (Foto: Sveinung Lervåg).

The Lowdown Saints 
avsluttet fredagskvelden. Velkjente Tommy Moberg er kjent som frontfigur i bl.a. Trickbag og The Beat From Palookaville, og han synger og spiller trommer i dette bandet. Det ble dannet under koronaen i 2020 i Stockholm, der de fungerte som husband på klubben Stampen. Bandet innfridde så absolutt forhåndsomtalen som «en høyoktan blanding av rhythm & blues, oldschool blues og fartsfylt rock'n roll med bandets to gitarister i front». For undertegnede som ikke hadde hørt dem var de en stor positiv overraskelse. Dette bandet vil vi se på norske klubber og festivaler, og bookingen har allerede startet. Bandet kan blant annet oppleves i Oslo på Østkanten Bluesklubb 3. juni, og de kommer til Oslo Bluesklubb i september. 

Lørdag
Værgudene spilte ikke helt på lag på lørdagen, men det la ingen stor demper på festivalen. På dagtid startet musikken allerede kl 10.30, og fra kl 11 ble konkurransen Dusty Road Blues Challenge 2022 avholdt med fire band på scenen. Vinneren får neste år spille på Tidaholm Bluesfestival og Mönsterås Bluesfestival. Opprinnelig skulle det foregå ute på Gamla Torget, men det ble flyttet innendørs på Jives Kök & Cafe der det ble fullt hus. Konkurransen ble vunnet av The Family Jukebox.

Lørdagskvelden i Folkets Park ble startet allerede kl 15 med The Nick Bastard Quartet, Harmonica Hawk og Fred Peck’s i rask rekkefølge fram til kl 18, da undertegnede ankom i det Erica Baier Band startet. Som flere vil vite har Erica nå et nytt band med bl.a. velkjente Greger ”Knockout Greg” Andersson på gitar og munnspill. Godt forankret i bluesmusikkens røtter, men likevel med en egen vri leverte gjengen en inspirert og variert konsert. For undertegnede ble dette en bedre konsert enn konserten de hadde hos Oslo Bluesklubb i vinter, noe som tyder på en oppadgående kurve.
Et band som hadde det travelt lørdag var finske Tomi Leino Trio. Trioen kjører stilsikkert, men variert og tolker sin egen swamp blues og rock’n’roll. Bandet er også kjent for å backe internasjonale artister, noe vi kommer tilbake til.

C&G Blue Revue var et nytt bekjentskap. Ekteparet Clarisse (vokal) och Gunnar Muvemba (gitar og vokal) fronter denne kraftpakken av et band. Hun har sin bakgrunn i jazzen og han i bluesen. Spesielt hun, men også han, synger bra i et sett der både blues, soul og gospel var på repertoaret. Det var kraftig trøkk med opptil to saksofoner på scenen siden Torbjörn Eliasson, også kjent fra The Beat From Palookaville og fra gårsdagens The Lowdown Saints, trakterer både tangenter og saksofon. Det skal sies at låtvalget var et eneste stort publikumsfrieri. Originalt var det kanskje ikke, men solid framført. 

Steve Weston med Tomi Leino Trio. (Foto: Sveinung Lervåg).

Steve ”West” Weston & Tomi Leino Trio
Tomi Leino Trio kom på scenen igjen, denne gangen for å kompe den britiske munnspilleren og sangeren Steve Weston. Han burde også være kjent for det norske bluespublikummet. Repertoaret går fra klassisk Chicago-blues til swing og rock’n’roll. Weston har bl.a. også spilt med The Who-vokalisten Roger Daltrey og Wilko Johnson, kjent fra Dr Feelgood. Den rutinerte karen vet å få kontakt med sitt publikum, og den mindre scenen innbød spesielt til det.

The Kokomo Kings avsluttet festivalen, og hvilken avslutning det ble! Den danske gitaristen Ronni Boysen er dessverre ikke med lenger, men er erstattet av Waldemar Skoglund som imponerte stort. Bandet har sin egen stil som er en herlig miks av diverse rhythm & blues dypt forankret i gammel blues med innslag av rockabilly. Humør og publikumsfrieri kjennetegner bandet som jo er veldig populært her til lands også.

God organisering
Et stikkord for festivalen må være god organisering. Festivalen skal ha ros for at programmet begge kvelder ble avviklet helt presist i tråd med programmet, noe som ikke alltid er tilfelle på en festival. Det blir lange kvelder når lørdagsprogrammet startet kl 15 og programmet inne i byen allerede kl 10.30, og det spørs om ikke det lange programmet slet ut en del av publikummet.
Lyden var gjennomgående god under hele festivalen, men noen burde nok holdt kurs for de som kjørte lyset på den ene av scenene. Det var et stort irritasjonsmoment at lysene ofte ble satt rett i øynene på publikum med blending som resultat. Det kan gjerne festivalen ha et fokus på neste år.

Det er plass til flere nordmenn enn de som var der i år. Det er for øvrig plass til flere svensker også. Det var ganske glissent de første timene selv om det tok seg opp utover kvelden. Selv om det var en del forhåndskjøpte billetter var det mest salg i døra, noe festivalen mente hadde å gjøre med at folk ennå ikke var tilbake for fullt etter pandemien. Festivalen har et håp om at det går i balanse likevel.
Alt i alt innfridde Tidaholm bluesfestival. Det er en egen sjarm med de ikke fullt så store festivalene, så det er bare å anbefale en tur til Tidaholm i 2023.