Bluesnews

Da Bluesnews møter Thomas på Herr Nilsen i Oslo forteller han at han fikk problemer med både jenter og rus før han ble tenåring, og at han fikk masse problemer i livet på grunn av dette. Han forteller at han var ute og kjørte med bestefar i 87-88 og at de fikk en telefon fra Steve Earle som ville møte JC og spille sin nye låt "Copperhead Road" for ham. Han har mange gode minner om Johnny Cash som på mange måter var som en far for han.
 
Som ung mann spilte Thomas i et metalband og de fikk spille inn en EP i Cash sitt private studio. Dette kom bestemor Vivian (Johnny Cash sin første kone og moren til de fire døtrene) for øre. Hun hadde naturligvis fått med seg at Thomas allerede hadde masse problemer, og hun ville ikke at han skulle bli musiker på toppen av dette. Vivian ringte til sin eks Johnny og sa at dette måtte stoppes. Så da Thomas var ferdig med EP'en og ga en tape til bestefaren for å få den vurdert, ble det helt stille i noen dager. Så fikk han et svar: "Ja, den var helt ok, du må jobbe litt med vokalen. Men - vi må snakke sammen!" 
Så Johnny fortalte Thomas at han burde legge vekk musikken og bli politimann i stedet. Han hadde trukket i noen tråder og Thomas gikk rett inn på politiskolen og ble politimann i Nashville i nærmere ti år. Dessverre gikk dette galt på grunn av en del rus og bråk han kom opp i, og Thomas endte i fengsel rett etter at Johnny døde. 
 
Fengselsoppholdet varte i nesten ti år og Thomas kom ut i 2013. Da hadde han skrevet masse sanger mens han var i fengslet, og de siste årene han var inne fikk han jobbe med å undervise voksne som ikke kunne lese og skrive. Dette ga ham en mening med livet som hjalp ham igjennom denne tiden. 10 år er lang tid, og vi snakker litt om det å forholde seg til at andre bestemmer alt for deg hele døgnet, hele året. Den første sangen skrev han faktisk med kulepenn på armen sin mens han sto i en kø for å kunne spille inn en låt og sende hjem - et tilbud som de ga i fengslet til enkelte. Den heter "Long Way Home" og er tittellåten på hans første CD som kom i 2018.
 
Det viste seg å være en tøff verden å klare seg utenfor fengslet også. Det tok mange år før han begynte å få litt orden på livet sitt. Han forteller at det ble 23 besøk på rehab før han endelig klarte å bli helt rein for et par år siden - uten rehab, men av egen motivasjon. Thomas er en positiv fyr som åpenbart bruker låtskriving som terapi. Han er ikke bitter på samfunnet for alle årene han kastet bort på rus og fengsel. Han innser at det var hans egen skyld at det ble som det ble og at det bare er han som kan forhindre at det skjer igjen. Til tross for de dystre låtene er han munter og hyggelig å snakke med, og velreflektert.
 
Den første plata er stort sett utelukkende låter skrevet i fengsel og som handler om det på en eller annen måte. Enten det er at man tror man er sammen med ei fortsatt etter å ha sittet inne i mange år, "Always Is Forever" eller det å komme ut og tilbake til et lite samfunn hvor han blir husket som den man var når man ble arrestert mange år tidligere, "1.9.7.4". Denne sistnevnte låta er min klare favoritt på denne plata og det er også laget en meget sterk video av den. Thomas forteller at den er skrevet av en annen låtskriver, men at han hadde hatt Thomas i tankene mens han skrev den. 
 
Å spille i Folsom Prison var en meget spesiell opplevelse for Thomas. Han ble bedt om å spille der i 2018, 50 år etter at bestefar var der og spilte inn sitt legendariske live album. Thomas forteller at de spilte to show. Først ett for fanger som hadde gjort seg fortjent til litt underholdning og som oppførte seg bra. Så ble de sendt inn til noen mer krakilske karer som ikke brydde seg så mye om musikken til å begynne med, men som etter et par låter fikk god stemning og klappet og hoiet. Lederen deres var en mann som hadde sett Johnny Cash og vært til stede når det opprinnelige albumet ble spilt inn! Et utrolig liv i fengsel. Denne karen sørget også for at de fikk klarsignal til å ta med trommer neste gang. Det hadde de nemlig ikke fått lov til i utgangspunktet siden man kunne smugle inn noe i trommesettet. Man kan ane at han hadde en høy posisjon i hierarkiet!
 
Album nr to kan kjøpes på konsertene. Den heter "Treehouse Sessions" og er en akustisk Covid-plate som ble spilt inn under en lockdown periode. Her finner vi noen låter fra det første albumet og noen Cash låter.
 
Konserten i Oslo fredag 10.6 var Thomas sin første opptreden i Norge. Han kom over med en gitarist fra Texas som var lånt inn for anledningen. Jeg har sett Johnny Cash mange ganger og også diverse cover- og tributeband opp gjennom årene. Skepsisen var derfor stor da jeg hørte om Thomas og at han skulle spille her. Men etter å ha lyttet på hans eget materiale i noen timer var jeg betydelig mer positiv. Dette er jo faktisk meget bra saker. Etter å ha snakket en del med Thomas før og etter konserten og sett hans opptreden er jeg betydelig mer positiv. Han er definitivt i singer/songwriter genrens øvre klasser. Både fremføringen av låtene og hans behagelige kommunikasjon med publikum underveis var svært god. Han hadde en settliste skrevet på en flysykepose og var svært avslappet og rolig hele kvelden. Publikum fikk ros for at de lyttet til låtene og satte pris på ham, noe som åpenbart varmet han. 
Når det gjaldt Johnny Cash så hadde han et godt forhold til han. Han fortalte om ham på en respektfull måte og sa at han hadde valgt seg noen låter som han syntes han kunne komme unna med, men han ville ikke ha ønsker på "Johnnysongs", som han kalte dem. Han sa også at han syntes det var litt rart å treffe folk som hadde tatovert bilde av bestefaren hans på beinet og lurte på om ikke vi ville følt det litt pussig også. For meg er det svært positivt at Thomas både hyller sin bestefar og har et gjennomtenkt forhold til musikken hans. Konsertene ville fort blitt en Cash-ønskekonsert om han lot det bli sånn. Jeg liker Thomas' eget materiale og foretrekker at fokuset er der.
 
En av de han gjorde fra bestefars katalog var "Hurt". Det strittet i hele meg da jeg så på nettet at denne var en del av Thomas' repertoar, men etter å ha hørt den skiftet jeg mening. Med Thomas sin bakgrunn og levd liv, så er låten passende. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det om noen artist på den låta, men den var faktisk flott. Utseendemessig er det nok nesa og øynene som viser slektskapet til Cash. Men når man snakker med Thomas og observerer han på scenen merker man også hans vennlighet og nysgjerrighet overfor de han møter. Dette kjennetegnet også hans bestefar og gjorde han i stand til å skrive så mange gode låter.
Stemmemessig så gjør Thomas seg god nytte av den stemmen han har. Han låter ofte som 1990-tallets Cash på American-innspillingene. Men han har også andre uttrykksmåter som bare han har og det er ikke noe som tyder på at han kopierer bestefar - han bare synger slik. Noen ganger går han hardt på i blueslignende låter og i en rolig versjon av "Folsom" så høres han nesten svart ut.
 
Det er sjelden jeg er så raskt imponert over en artist og har en slik åpenbaring som denne. Thomas Gabriel er en låtskriver som nok vil komme med flere gode album i de neste årene. Jeg synes han balanserer det åpenbare med bestefars ting bra og har valgt sanger som han kan stå for å ha med. Han later også til å være en svært fornuftig og jordnær kar som jeg virkelig fikk et bra inntrykk av under samtalene. 

Jeg håper at de som leser dette og som bor i områder nær der han skal spille de neste dagene tar seg en tur. Lytt til skivene hans først, mye ligger på www.thomasgabriel.com og mye ligger på YouTube. Thomas, lykke til i Norge og jeg håper å se deg igjen snart!

De neste dagene står Odda, Sagvåg, Stavanger og Stord på programmet og det er bare å ta turen om man er i nærheten!