Bluesnews

Festivalleder Edgar Thodal forteller entusiastisk om hvor mange sponsorer de har, og trekker særlig fram hovedsponsor Bertelsen og Garpestad.
- De har gått inn og sagt de vil dekke eventuelle underskudd, og gitt oss frie tøyler med henhold til booking.

Men selv om økonomi ikke var et problem skulle det vise seg at det ble kjepper i festivalhjulene likevel. Den plakaten som var trykket i februarnummeret av Bluesnews, hadde Joss Stone og Status Quo som headlinere. Begge disse meldte forfall, og Beth Hart og Macy Gray ble artistene med størst bokstaver på den endelige plakaten. I tillegg kom Dana Fuchs og The September When til som nye navn. Og så Tix. Mange av oss sperret nok øynene opp for å se ham på et bluesfestivalprogram. Men dette er en egen konsert i festivalen, med egen billett. Et alkoholfritt arrangement først og fremst beregnet på de yngste, ikke den jevne bluesfestivaldeltaker. 

I det hele mener nok noen at festivalen har litt for mange artister som ikke er blues, noe de deler med flere andre norske bluesfestivaler. Men Edgar Thodal er ikke enig:
- Å kjøre en rein bluesfestival er farlig. Det er ikke nok bluespurister til bare å kjøre bluesartister, sier han til Bluesnews.

Det er ikke vanskelig å merke at vi har kommet til en by som som slutter opp om festivalen. Det er plakater over alt og store banner i gågata, og en gigantisk utescene midt i byen, som gjør framkommeligheten til enkelte butikker kronglete.
- Noen butikker har nok tapt penger på det, og vi må nok finne en bedre løsning neste år, forteller Thodal, men legger til at det sier noe om hvordan byen støtter opp om festivalen.

Selve åpningsseremonien fant sted på gode gamle Sykkelverkstedet. Et av høydepunktene her var utdelingen av årets musikkpris. Sverre Garpestad, den mest entusiastiske av de gavmilde onklene og selv prisvinner to år tilbake, var utdeler. Men her hadde det skjedd et spill i kulissene. For årets vinner, festivalleder Edgar Thodal, satt selv i juryen, men var totalt uvitende om det som hadde foregått bak hans rygg. Selv om Thodal ble tatt fullstendig på senga, var vel ikke prisen så overraskende. Han var en av dem som var med å starte opp det hele for 20 år siden og har lagt ned en anselig jobb for festivalen år etter år. Oppmerksomhet og gave ble det også fra Norsk Bluesunion, representert med Ole Christian Wold Haavik, før vi fikk og en smakebit fra Tronerud & Klepp, den lokale duoen som i sin tid var de aller første som opptrådte på festivalen. Jane & The Bluesmen, også det en lokal gjeng som debuterte på fjorårets festival, fikk sin tilmålte tid, før ordfører Odd Stangeland erklærte festivalen for offisielt åpnet og Jane & The Bluesman fikk et fullt sett. 

Festivalleder Edgar Thodal mottar gave fra Norsk Bluesunion. (Foto: Frank Martinsen).

Turen gikk så til Easy, et moderne lokale med en et gedigent projisert bilde bak scenen, som tok litt for mye av oppmerksomheten bort fra artistene. Her regjerte Bent Patey og hans Pateys Choice, med jazza versjoner av Tom Waits, Steely Dan, Bob Dylan, Beatles og Neville Brothers-låter. Trivelig.
På veien bort igjen til Sykkelverkstedet, var vi innom den stille oasen Konsulatet på hotellet. Her opptrådte den italienske gatesangeren Marcello Calabrese, men etter Hotel California og Brothers In Arms med playback endte vi rett oppi gata i et adskillig mer fullstappa Sykkelverksted. Den tyske bluesrockeren Henrik Freischlader satte virkelig fyr på folk som allerede på torsdag kveld fylte lokalet (bildet under). 

Kapasiteten på spillestedene Easy og Sykkelverkstedet skulle bli en større utfordring de neste to dagene. For selv om den gigantiske hovedscenen hadde en kapasitet på hele 7000, var det bare plass til rundt 250 på de nevnte spillestedene. Det hjalp ikke at de på Sykkelverkstedet hadde fjernet de fleste benkene og folk måtte stå. Å komme fram for å kjøpe en øl innbefattet mye nærkontakt og for noen frekkhetens nådegave.

Ikke bare når det gjaldt spillesteder hadde arrangørene undervurdert publikumstilstrømmingen. Hotellene var tidlig fullbooket og bobilcampen og teltcampingen ble fort full. Her har nok arrangører en jobb å gjøre, når de legger opp til å gjenta suksessen neste år. 

Fredagen våkna vi opp til regn, men Yr ga håp om at det skulle lette sånn på kveldinga. Men selv med regn ble familie- og ungdomsfesten med Tix en suksess. Kidsa er tydeligvis ikke så opptatt av vær som de mer voksne festivaldeltakerne. En morsom gimmick var at Berntsens, det lokale bryggeriet, hadde laget en egen brus med Tix-etikett. 

Selve festivalkvelden startet med et bang på Easy med Sari Schorr. En tøff vokalist og et bra band. Potent bluesrock med mer vekt på bluesen enn rocken. 
Oppe på Sykkelverkstedet holdt Kent Erik “Nine Fingers” Thorvaldsen og hans Jelly Roll Men hoff, for anledningen med Kurt Slevigen på gitar. Av tolkere av good old 50-talls blues, har denne gjengen neppe sin like her på berget, og når Kent Erik shower og forteller små historier, gjerne på kanten, er det nesten helt ok å stå som den berømte silda i tønna. Er det et band som kler det røffe lokalet, er det Jelly Roll Men.

Et av kveldens spenningsmomenter var The Savage Rose. De av oss som var unge seint seksti- og tidlig syttitall, husker godt dette flaggskipet i dansk rock. Vi husker deres radikale politiske engasjement og ikke minst Annisettes (bildet over) unike verbale prestasjoner. Men ville de gjenskape magien i 2022? Annisette, som er eneste gjenværende fra storhetstiden, stilte med et stort band med både Hammond B3 og piano, samt to flotte korister. Og lydbildet var deretter; storslått. Sin vane tro stilte den snart 74 år gamle Annisette barbeint på scenen, og hun la flortsatt inn noen politiske budskap mellom sangene. Og jada, Annisette har fremdeles noe å gjøre på en scene, dansende, knelende og flagrende med sitt lange mørke hår. Men viktigst av alt, de spesielle Annisette-fraseringene var fremdeles intakte. Tolkningen av Bob Dylans gamle mektige protestsang, Masters Of War, hadde høy gåsehud- og klump i halsen-faktor blant oss som sto helt foran og ikke enset det lette duskregnet.

Etter The Savage Rose var det valgets kvaler. Americana på Easy eller høypotent bluesrock på Sykkelverkstedet. Heldigvis er avstanden mellom spillestedene små i Egersund, så det ble et kompromiss. 
Lyder & The Heart Attack Machine, anført av Lyder Knudsen, er et kult band i Americana-sjangeren, som og gjør seg bra visuelt. De to kvinnelige koristene er nemlig kledd i identiske røde kjoler og ser ut som om de er tatt ut av en 50-talls amerikansk husmorreklame.  
Mye 50-talls var det ikke oppe på Sykkelverkstedet. Derimot masse energi og gitar fra den unge og fremadstormende Smølajenta Christina Skjølberg. Her snakker vi om høypotent blusa rock, men med et fint Hammondorgel som balanserte lydbildet. Christina var innom Jimi Hendrix, også hva gjaldt hans outrerte behandling av gitaren. Men heldigvis satte hun ikke fyr på den, når hun la gitaren på gulvet og spilte på den. 

Christina Skjølberg (foto: Ole Christian Wold Haavik).

Kveldens høydepunkt for mange, var et gjenhør med Beth Hart, som besøkte festivalen tilbake i 2011. Men denne konserten skulle også avstedkomme høye skuldre i festivalledelsen. Hart hadde nemlig avlyst en konsert i Nederland uka før grunnet sykdom.
Men presis klokka 23 sto en svartkledd Beth Hart på scenen, klar for å rocke folkemengden. 
Folk hadde nok forskjellige forventninger til den tøffe dama. Noen festivaldeltakere hadde store forventninger til at de fikk en god dose fra det siste albumet: “A Tribute to Led Zeppelin”. Vel, de fikk hvertfall en tøff tolkning av When The Levee Breaks. 
Første del av konserten treffer vi som sagt bluesrock dama, så energisk at den halvlange jakka forsvinner fort. Men så inntar Beth plassen bak pianoet, og det hele går mer over i soul. Det er også her dama som er kjent for sin åpenhjertighet, forteller om ekteskapsproblemene hun er midt oppi.
- We’re just not connecting, sa hun blant annet fra scenen, før hun fortsatte å gi de fremmøtte og halve Egersund musikk i sommernatta.

Bluesnews' utsendte var ikke til stede på lørdag, men tilbakemeldinger forteller at konsertene med Adam Douglas og Deep Purple-tributebandet Strange Kind Of Women ble høydepunkt for mange. Lørdag kunne man også høre blant annet Christina Skjølberg Band, Spoonful of Blues og September When før sangerinna Macy Gray avsluttet på hovedscena seint lørdag kveld.

Strange Kind of Women (foto: Ole Christian Wold Haavik).