Bluesnews

Jo, det herjer en krig i Ukraina. Putin sørget for at det fortsatt hang et slør av fortvilelse igjen i tankene hos mange av oss da vi entret festivalens nye storstue, Clarion Collection Brattøra, vegg i vegg med Rockheim i Trondheim.
Fargene på festivaleffektene og logoen for Nidaros Blues 2022 var da heller ikke tilfeldig. Det gikk i blått og gult for å markere festivalens støtte til Ukraina, og slagordet var lånt fra selveste John Lennon, "Give Peace A Chance". Bedre kan det ikke sies, og da er det like greit å kopiere.
Legenden fra Fairport Convention, Richard Thompson, fikk æren av å åpne «happeningen» torsdag kveld i storsalen på hotellet. Legenden kom alene og serverte en magisk aften for de drøyt 500 fremmøtte. Adresseavisen trillet terningkast fem, og festivalen var i gang.

Engen og gjengen hadde ingen enkel reise inn mot årets fest. Det krever sitt å sy sammen et program med smell i, når en lang rekke av artistene som var ønsket ikke engang visste om verden ville være normal i slutten av april.
- Det har ikke vært lett å booke denne festivalen. Vanligvis er det meste spikret ett år i forveien, men nå var det artister som takket nei i januar, ganske enkelt fordi de ikke visste om verden var åpnet opp, forklarer festivalsjefen.

2019 ble siste festival på gode, gamle Royal Garden, som har vært festivalens faste tilholdssted siden starten i 2000. I 2020 ble det med en digital festival på grunn av pandemien. I 2021 ble det en minifestival på Scandic Lerkendal, siden Clarion på Brattøra fungerte som karantenehotell på den tiden.
Denne helga i 2022 kunne Nidaros Blues endelig vise seg fram i nye, luftige omgivelser for sitt publikum. 
- Vi er strålende fornøyd. Vi hadde et sted mellom 800 og 900 publikummere innom både fredag og lørdag. Jeg har fått bare positive tilbakemeldinger når det gjelder hotellet og scenene. Folk har god plass og slipper å stå i kø. Dette skal vi bygge videre på, slår Jan Engen fast.
Han nøler da heller ikke med å plassere lista til neste gang:
- Vi skal tilbake der vi var. Her kan vi ha dobbelt som mange som vi var denne gangen, men vi er fornøyd. Dette ble knallbra, sier han.

Og vi gir han rett i det. Undertegnede har ingen vansker med å innrømme en viss skepsis over det faktum at jeg denne gangen ikke skulle på festival på Royal Garden. Det har siden 2000 blitt mange gode minner å se tilbake på. Vi mennesker har jo et snev av nostalgi i oss etter hvert som vi drar på årene, og det føltes litt merkelig da flybussen passerte vår gamle "lekegrind" uten at vi trykket på stoppknappen.
Så kom vi inn i festivalens nye hjerte og fant raskt ut at her var det godt med plass. Det var positive vakter og positivt personale og man kunne vandre mellom de tre scenene uten å oppleve et snev av en kødannelse. Det eneste måtte være på tur opp og ned i heisen, fra tid til annen. Men, det får da være måte på å være grinebiter, så det lever vi godt med.

Konserter non stop
Musikalsk sett fikk publikum servert en maraton av en annen verden. Lørdag gikk det slag i slag fra Alvin Youngblood Hart (bildet over) serverte et akustisk sett fra Fremo Scenen rett etter frokost, til de svenske partykongene i Louisiana Avenue dundret løs med sin New Orleans-pakke rundt midnatt. Det hadde vært konserter nesten «non stop» med Die Boogie Banausen, Jolly Jumper & Big Moes Jimbo Jambo Band, Mighty Marith & Mean Men, Blue Aspic, før det etter hvert ble klart for legenden Roffe Wikström på hovedscenen (bildet under). Den svenske giganten har ventet siden 1975 på å få spille i Trondheim. Etter fire forsøk fra Nidaros Blues skjedde det endelig, og Roffe leverte varene til fulle med 11 låter i settet. Blant disse var både «Vi Ska Bygge Opp En Kyrka», «Kom Til Mig Kvinna», Leva Som en Luffarere», Inte En Spenn På Fickan og helt slutt slutt, «Som Vattnet Flyter I Floden».

Musikalsk kraftpakke
Lørdagen besto av en musikalsk kraftpakke av et program, der publikum måtte prioritere hardt underveis. Skulle man velge Trickbag med Tommy Moberg, Tomi Leino og resten av stjernelaget der, eller skulle man vandre inn ved siden av hovedscenen og lytte til Amund Maarud og Lucky Lips. Sistnevnte serverte en rå bluespakke, ikke helt den americana- og roots-pakken noen kanskje forventet. På hovedscenen var det Roosevelt Collier og Ina Forsman som var nest sist ut, før gitarheltene fra Texas entret scenen med Anson Funderburgh, Mike Morgan og Shawn Pittman i front.
- Dette er et sideprosjekt jeg lenge har hatt lyst til å gjøre sammen med mine gitarvenner. Vi rakk to-tre konserter før koronaen kom. Nå er vi i gang igjen og vi håper å holde det gående en stund, smilte Mike Morgan etter at konserten var over.

Over: Trickbag.

Og de leverte en flott konsert, der ingen av de tre gitaristene på noen måte lot seg friste til å stjele showet alene. De framsto ydmyke og respektfull overfor hverandre og slapp seg løs i tur og orden i sine respektive solopartier. Mike Morgan viste seg sågar fram som en solid vokalist, og delte på vokalen med Shawn Pittman underveis. Anson Funderburgh lot som vanlig gitaren ta seg av syngingen.

Over: Kid Andersen og Quique Gomez. Under: Southern Avenue.

Et feststemt publikum storkoste seg med flott og variert musikk fra torsdag til søndag i romslige lokaler på festivalens nye tilholdssted. 
Fredag var det Kid Andersen og hans spanske makker Quique Gomez og Southern Avenue som regjerte på hovedscenen, mens Alvin Youngblood Hart kjørte en kraftpakke i powertrio-format med sine venner i The Muscle Theory. Han ble etterfulgt av Norwegian Soulband med supervokalist Kim Rune Hagen i spissen. Det ble mer funk enn soul underveis i deres sett, men du verden for et bra partyband dette er på en festival som Nidaros.
Soft City benyttet sjansen i sitt sett tidlig på kvelden lørdag til å bevise at vinnerne av Union Bluescup på Notodden sist høst, kan bli en solid attraksjon på klubber og festivaler framover.

Bluesnews kommer med mer stoff fra Nidaros Bluesfestival i neste nummer.