Endelig bluesfest i Åmål igjen
For mange har festivalen ved Vänern, Sveriges største innsjø, hatt fast plass i kalenderen. For noen har det til og med vært en årlig sommeropplevelse helt fra det hele begynte for 30 år siden – ikke minst for Nils-Eric «Nisse» Lönnsjö og Christer Nilsson, som dro det hele i gang. Begge har nå trukket seg tilbake fra sine formelle roller, men ikke fra å nyte festivalen. De som har tatt over etter Nisse og Christer er heller ikke nykommere. Flere av dem har vært med som frivillige i mange år, og de viderefører nå festivalens kjente og kjære konsepter. Med bluesklubbens nye leder, Åsa Lundequist, i spissen og værgudene på sin side, sørget de for at det ble nok en vellykket festival i Åmål, til glede for rekordmange tilreisende.
Christer Nilsson og Nils Lönnsjö med Lil Jimmy Reed. Under: The Blue Benders' Edvin Kihlberg Öström (gitar), Samson Mirro (vokal) og Morris Malek Andersson (gitar) har alle mottatt festivalens Junior Blues Prize. (Foto: Mona Johansen).
Fra onsdag til søndag var det konserter i den gamle, avvigslede steinkirken som nå kalles Kulturmagasinet. På festivalens åpning spilte blant andre The Blue Benders, det yngste innslaget på festivalen i år. De imponerte med både dyktighet, tilstedeværelse og energi på scenen. Med en slik opptreden er det kanskje ikke så sjokkerende at de tre frontfigurene – Edvin Kihlberg Öström på gitar, Samson Mirro på vokal og Morris Malek Andersson på gitar – ble tildelt hver sin Junior Blues Prize (for hhv. 2020, 2021 og 2022).
Det var stort sett strålende vær hele helgen, noe som ga perfekte forhold for gateblues. Rundt i byen samlet folk seg for å lytte til musikken på benker, i båter og i gresset, ofte med en pils eller is i hånden. Et av festivalens nye fjes var den amerikanske Austin «Walkin’ Cane» Charanghat, som spilte ute i solskinnet både fredag og lørdag formiddag. I tillegg spilte han på åpningen av utstillingen på Kulturhuset, der blant andre den norske fotografen Morten Gjerde stilte ut bilder fra Mississippi. Med sin akustiske blues og oppmerksomme tilstedeværelse fikk Austin mange nye tilhengere. Det vil overraske om han ikke kommer tilbake flere ganger.
Over: Among Lynx. Under: Stemning i Åmål med Sofie Reed på scena. (Foto: Mona Johansen).
For mange er det måten hele byen preges av musikk på som gjør Åmål’s Blues Fest til en spesielt minnerik festival. Her er du ikke bare på festival når du går inn på et avgrenset festivalområde, du er på festival under hele oppholdet i byen. For at dette skal være mulig, er Åmål’s Bluesforening avhengig av å få inn nok penger for å ha råd til å arrangere festivalen. Dessverre er det en stor andel av de tilreisende som nøyer seg med gratiskonserter og sosialt samvær, både i regi av festivalen og byens serveringssteder. Billettsalget til kveldskonsertene i den store Bluesterminalen er en viktig inntektskilde for festivalen. Det er der de mest kjente artistene spiller. Konsertene i terminalen har med andre ord to avgjørende funksjoner: Her får festivaldeltakerne med seg noen av de største konsertopplevelsene samtidig som billettsalget her sikrer festivalens økonomi.
Årets konserter i terminalen var ikke et unntak fra denne beskrivelsen. Både fredag og lørdag gikk det slag i slag med konserter vekselvis fra de to store scenene, og til tross for det gode været, var det godt oppmøte allerede tidlig på kvelden. Aller først ut var Ida Bang & the Blue Tears, som var et av flere bluesband med unge musikere som spilte i terminalen i løpet av helgen. Både Lisa Lystam Family Band, som også skal til Notodden denne sommeren, og Among Lynx hadde vært på scenen før helgen var over. Alle tre ble tatt imot med stor begeistring av publikum, både fordi det er godt med en yngre tolkning av sjangeren og fordi alle tre er utrolig dyktige og verdt å få med seg når man har muligheten.
Lisa Lystam Family Band. (Foto: Mona Johansen).
Aller mest folk var det i terminalen da en opplagt Roffe Wikström satte seg på scenen med sine gitarer. Mange hadde kommet for å oppleve denne veteranen i svensk blues og sang med av full hals på hans svenske tekster. Andre var derimot mer opptatt av å sikre seg en god plass foran den andre scenen der Devon Allman Prosjekt med gjestegitaristene Larry McCray og Jeff Simo snart var klare. Flere hadde hørt Devon Allman før og var veldig spente på det nye prosjektet hans. Det virket ikke som de ble skuffet, for flere snakket om at de gleder seg til gjenhør på Notodden senere i sommer.
Over: Roffe Wikström. Under: Amerikanske Keith Dunn, som denne gangen ikke bare hadde med seg munnspill, men også eget band, trollbandt publikum og sto for ett av festivalens høydepunkter. (Foto: Mona Johansen).
På søndagen var det klart for avslutning, og køen med folk som ville sikre seg gode plasser på Kulturmagasinet oppsto lenge før dørene åpnet. Her fikk publikum blant annet et lenge etterlengtet gjensyn med Eric Bibb, som for tre år siden også hadde æren av å avslutte festivalen.
Og like raskt som byen hadde blitt fylt opp av mennesker, forsvant de tilreisende ut av Åmål igjen – mange med neste års festival allerede krysset av i kalenderen, den første helgen i juli.
Du kan lese mer om Åmål’s Blues Fest 2022 i neste nummer av Bluesnews.
