Den nye skiva til belgiske Steven Troch og bandet hans er full av små overraskelser. Munnspilleren tar stadig uventa svinger bort fra den T-Birds- og West Coast swing-stilen som jeg opplever er bandets utgangspunkt. Her er en dæsj rumba og litt New Orleans groove. Her er Western Swing og så og si reindyrka country. Og jammen er det ikke en poplåt mot slutten. Og alt er fremført med stor stilsikkerhet av Steven Troach som sjonglerer mellom det vanlige diatoniske bluesmunnspillet og det kromatiske, som vi i bluesen ofte forbinder med vestkystmunnspillere. Gitarist Van Der Nat, kalt “Little Steve”, følger de forskjellige stilmessige utfordringene med “rett” og utsøkt gitararbeid, og den stødige grunnmuren består av bassist Miss Lisebeth Sprangers og trommis King Berik. Men vi starter på toppen, og i Fabulous Thunderbirds’ land med groovy “The Short End”, før vi går over i vakre, rumba-influerte “Bad Taste” med nydelig Otis Rush-inspirert gitar, for så å gå tilbake til T-Bird-land med instrumentalen “Going To Dagobah”. Så langt er det strake veien, men obs, her kommer første sving. På “Troubled One”, med piano og orgel langt framme i lydbildet er vi i The Crescent City, ikke langt fra huset til Dr. John. Derfra tar vi en U-sving og havner nord i Nashville. Jiiiha. En morsom sang om å anlegge skjegg, for som Troch sier: “A man without a beard is like a bar without beer”. Så bærer det rett vest, og på “White Line Express” får vi West Coast Swing fra bandet, og Steven Troch spiller det kromatiske munnspillet som om han var oppvokst under munnspillkrakken til George “Harmonica” Smith. Så følger jeg ikke helt med på kartet, men mulig vi befinner oss sørøst i Appalachene, og nynnelåten “Rabbit Foot Trail” er en mountain song. Uansett er jeg glad for å komme videre og tilbake til Texas. Denne gangen stopper vi utenfor huset til “The King Of Western Swing”, Bob Wills. Men for å gjøre reisen litt kortere skal vi innom mer West Coast og litt Jimmie Reed groove. Den mer moderne “Vertigo” med forvrengt stemme synes jeg bryter litt mye med resten av lydbildet, og særlig når “Little Steve” setter i gang med gitaronani. Little Rain er en søt liten poppa sak, og avslutningen er groovy West Coast/Texas-blues så det holder. Takk for en flott musikalsk tur, Steven Troch Band. Et par avstikkere kunne dere spart meg for, men ellers storkoste jeg meg hele veien.