Sometimes it’s best to just keep it simple and state the facts...

‘There’s a black crow 

I follow every night

With a pack of wolves a running by my side

Through a darkness as dark as any mind

With a full moon hanging dead up in the sky

There’s no undoing all that I’ve done

There’s no forgiving this wayward son’

Med disse ordene leder en av rockens største kultfigurer oss inn til sitt fjerde album som blues-artisten Ledfoot. Tim Scott, eller Tim Scott McConnell som han egentlig heter, har skrevet en klassiker som Bruce Springsteen tok til sitt bryst og internasjonal berømmelse med «High hopes». En låt han selv spilte inn med det kortlevde rockebandet The Havalinas i 1990. En plate du virkelig trenger om du noen gang har elsket sterke singer/songwriter-låter i et freewheeling rockeband-format. En klassiker!

Han vendte seg til Norge ikke lenge etter, og startet med å gi ut sterke og mer personlige singer/songwriter-­album i eget navn gjennom Warner Records i Norge. Før han åpnet sine indre bluesdemoner som Ledfoot i 2007, som en Bjørn Berge med klør og akustiske slide-gitarer med ekstra kraftige strenger. Han fremstår som noe av en karakter med sorte klær, som Johnny Cash, hvitt hår, sølvsmykker og en mengde ­tatoveringer og et ansikt som forteller at han har vært steder de uskyl­dige aldri har sett. Han er opptatt av å designe sin karakter selv, som en ensom ulv, og kaller musikken sin for Gothic Blues. Sunget med intens stemme nedenfra et mørkt sted, loner-koblet som en J.J. Cale, spilt med en 12-strengs gitar med ekstra sterke strenger, porselens-slide og steel-finger picks. Det minimalistiske er gripende, bare akkompagnert av hans egen rytme gjennom en stomp box.

Mange har latt seg, med rette fascinere av låter som «Wicked state of mind» og «Purgatory road» fra Ledfoot-albumet «Damned», eller låta «Diggin my own grave» fra «The Devils songbook». Når han åpner med «Dead man can do» så er det intenst fascinerende hva en gitar, bestemt foot-stomping og Tims stemme kan skape av stemning fra et sted som ligger mer i mørket enn den bluesen du vanligvis hører. Under et kumlokk, som rister på seg og sakte åpner seg slik at ulet fra «down-there in the hole» kan komme opp og berøre.

Det kjøres intenst, og utvilsomt spennende, videre med låter som «Right down the hole». Nesten messende som en bakgårdspredikant. Som en Johnny Dowd, men med et metallisk sound og en skarp nerve litt slik Per Borten og rockebandet Spidergawd har tolket Skip James når de har vært på bakrommet og åpnet sin bluesbag. Bare mer nakent, filmatisk og rått. Som en biff det enda drypper blod av.

Fortsettelsen med «This wayward son» er veldig inspirert av Johnny Cash mørke singer/songwriter-side med noe av den følelsen 16 Horsepower og frontfigur David Eugene Edwards ble kjent for. 

Dette er ikke en bakgrunnsplate. Ikke noen lett plate å sette på når du vil bli underholdt. Dette er plata du skal sette på når du vil koke ditt fett. Når du vil brenne deg på føttene, svi dine negler, og kjenne på alt som har gått på tverke i livet gjennom å se inn i din indre sjel. Din indre blues. Da er denne plata nær en besettelse. Rå og sterk!

Når han avslutter albumet med «When an angel falls» med det klassiske mørket som omslutter Ledfoots magiske tekstverden, så er det utrolig hvor nærme han igjen har kommet Johnny Cash på sin ferd. Jeg ikke bare tror, jeg vet at Johnny Cash ville inkludert denne på sine American Songbook-innspillinger på slutten av sin karriere om han hadde hatt tilgang til den. 

Make no mistakes – dette er en plate du vi elske å skrubbe huden din med. Og det er ikke sikkert det bare er døde hudceller som faller av.