Chris O'Leary var et nytt navn for de fleste av oss da Alligator introduserte ham for oss med albumet The Hard Line for to år siden. En hardtarbeidende band­leder som booker konsertene sine fra kyst til kyst i USA selv. En bluesartist av den gamle skolen, om slike fins lenger, som har holdt det gående med rundt 160 konserter i året i 10 år nå. Han er en artist som går rett hjem hos old school fans av Little Charlie & The Nightcats, dagens Rick Estrins Nightcats og Roomful Of Blues med Sugar Ray Norcia på vokal. Du tviler ikke et sekund på at du er kommet inn i riktig bule om du liker denne bluesformen, som har vært der så lenge Chicago ble forbundet med blues.
Dette er hans syvende album, og det andre for det svært respekterte platesel­skapet Alligator for alle som liker blues og har kjøpt deres plater siden 70-tallet. O'Leary falt for munnspillet, noe han nå trakterer med glamour. Hans første store inspirasjon var James Cotton, og han hørte mye på hans bidrag på Muddy Waters album, Hard Again. Senere ble de gode venner. Men som mentor regnes Levon Helm, trommeslageren i The Band som hentet inn en ung Chris O'Leary til sitt band, The Barn Burners, som ny vokalist.
Dette er blues som går hjem hos deg som koser ræva av deg med utgivelser fra Rick Estrin & The Nightcats, D.K. Harrell og Ronnie Baker Brooks. No-nonsense, og tør jeg si hard-working blues, som slår inn på den riktige siden av alle følelser du måtte ha for bluesen om du har vært i båten en stund. Gjester som Wayne Toups, Bob Margolin og Lil' Ed Williams er med på festen, og jo mer du spiller dette albumet, jo mer føler du at du er hjemme. Hjemme i bluesens innerste kvarter, ny blues gjort på gamlemåten, noe som jeg er sikker på at karer som Kim Wilson vil applaudere.