Danielle Nicole er ei dame vi nordmenn kjenner godt gjennom mange besøk fra fargesprakende Trampled Under Foot, bluesrockbandet hun startet sammen med brødrene Nick og Kris Schnebelen i Kansas City på 2000-tallet. Et band som fikk et godt fotfeste i Norge, noe som førte til plateut­givelsen Live At Notodden Blues Festival for 16 år siden.
I dag er Danielle Nicole en amerikansk blues- og soulartist fra Kansas City, Missouri, og en anerkjent dame innen moderne blues. Hun er både sanger, låtskriver og bassist på dette fjerde soloalbumet siden debuten i 2015. Et album med en tung følelse av de inderlige røttene fra soul og gospel-tradisjoner så vel som blues. En formidabel sanger med en innlevelse du sjelden finner maken til, det skal sies om Danielle Nicole. Eller Danielle Nicole Schnebelen som er hennes fulle navn.
2018 albumet Cry No More ble nominert til Grammy for Best Contemporary Blues Album. Og hun har vunnet flere Blues Music Awards, blant annet for bass og Contemporary Blues Female Artist. 
Hun er en svært anerkjent bassist, og hun ble i 2014 den første kvinnen som vant Blues Music Award for beste instrumentalist på bass. Hun har spilt og samarbeidet med en rekke kjente bluesmusikere, blant andre Kenny Wayne Shepherd, Walter Trout og Sonny Landreth, så hun har rukket å markere seg mye på 10 år som soloartist.
Albumet er spilt inn hjemme i Kansas med veteranen Tony Braunagel som produsent. Trommeslageren og produsenten kjennes som musiker på Bonnie Raitts diamant av et album, Nick Of Time, som trommeslager på Buddy Guys album Feels Like Rain, og som Grammy-vinnende produsent for Taj Mahal & The Phantom Blues Band. Han produserte også Trampled Under Foots album Badlands, så han kjenner Danielle godt fra før. Jim Pugh, som vi kjenner fra Robert Cray Band, er på tangenter «all over.»
Albumet betraktes som moderne blues på Discogs, men jeg hører mye soul, gospel, R&B og old school blues her fra åpningen "Radical love" til sydende "Take me back" (med Luther Dickinson fra North Mississippi Allstars) og den groovy forføringen med "Piper".
Dette er et på alle mulige måter fint album, utført med genuin forståelse av tradi­sjonene og nerven i både blues, R&B og soul. Fremføring­ene fra musikerne er også «top notch». Her er ikke noe å trekke bortsett fra det faktum at låtene er gjennomgående litt blodfattige. Jeg hygger meg stort, men rives ikke opp og ut av stolen. Men jeg anbefaler Trampled Under Foot-fansen å finne albumet, og legge merke til den modenheten som hun har funnet. Hennes basspill er også bare en nytelse å følge, og stemmen er rå og fin som en Beth Hart.