Omslaget minner meg om (mannen, gitaren, de flashy klærne) LP-en ”The Heartbroken Man” med Roosevelt ”Booba” Barnes (1990). Enda mer når jeg hører på platen. Det er Earl Williams fjerde album, det første på Music Maker Foundation, og han bor altså i Bessemer, Alabama der han driver en skjønnhetssalong. Williams spiller lokalt, og i en låt hyller han den lokale bluesbaren. Produ­senten Jimbo Mathus har spilt inn platen slik at den på alle måter (ubevisst?) minner om Booba Barnes´ plate. Tidligere drev Barnes en juke joint, Playboy Club (1982-92) i Greenville, MS med en helt spesiell atmosfære. Jeg hadde gleden av å oppleve stemningen der en gang. Mathus har spilt inn Williams uten publikum, men vibbene henger igjen, og også typen repertoar. Plate­tittelen antyder soulmusik, men det er begrenset med det. Mest er det, uten kruseduller, low down dirty blues. 
Platen starter som en stormvind med den raske shuffelen ”Flashlight”, som nesten tar pusten fra deg med giftige gitarer og soloer. Like tight er ikke fremføringen på de resterende ni låtene. Neste låt, ”California dreaming”, er betydelig luftigere, og i god soulstil er det bakgrunnsvokal av The Crimestoppers. ”Sky is crying” er ”skitig”, vokal med følelse, og et sint orgel kan høres. ”Howling for my darling” kjenner vi også igjen, ingen merkelige saker der. To låter av Williams er ”Can of alligator”, som har munnspill og Crimestoppers, og ”Hey Mr. Gip”, om livet på den lokale juken, eid av avdøde Henry ”Gip” Gibson. Slidegitar noteres. ”74 blues”, for meg med ukjent opphav, er happy-go-lucky og bryter opp litt. Kanskje tatt fra en honky tonk-bar? Albumet avsluttes med flagget til topps med slowbluesen ”Bring me my shotgun”. Dog får jeg en følelse av at en del av originallåtene ble litt vel raskt snekret sammen., låter det går 13 på dusinet av i Sørstatenes juke joints, som kanskje krever et publikum for å fungere.