Bjørn Berge antok skikkelsen til selveste Robert Johnson i norsk blues tidlig på 2000-tallet. Det er ikke noen spøk. Han var intensiteten, loneren, gitaristen, mannen med kloa, mannen med strengemaskineriet som kunne møte deg ustoppelig som en stridsvogn i hvilket som helst veikryss du måtte finne, og ikke minst den altoppslukende bluessjelen der det gjaldt bare en lov. Robert Johnsons lov. Bluesens urkraft med sort kappe, stålblikk og forheksende gitarkunst. 
Gjennom en lang karriere har han tidvis banket på døren vår igjen, og overbevist om at han fortsatt er en stor bluesgitarist som kan levere i gode stunder. Men Bjørn Berge har også jammet bluesradaren i perioder da han spilte som en del av folkrock-bandet Vamp. Kreativitet og livsstil er ikke bare kurver som peker opp­over i noens liv.
Hans gudegitte svært eksperimentelle og uvanlige album sammen med Odin Staveland i Hoohahs & Cat Calls i 2023 og SteelFinger Slim, albumet han slapp selv året etter, viste at Bjørn Berge var tilbake på mange måter. På hugget. Kjøp deg førstnevnte om du vil åpne noen nye dører, eller sistnevnte om du vil oppleve at «The Champ is back», slik du husket han på sitt beste.  
Bjørn Berges nye og ganske så originale album tar det et steg videre, synes jeg. Hans heftige og dynamiske gitarspill er på et uvanlig primalt sted når han nå slipper sitt nye album Morphine. Som noen kanskje gjetter har det noe med et av tidenes amerikanske alternative rockeband Morphine å gjøre. Det finnes ikke noe mer primalt og dyrisk enn Morphine, det alternative rockebandet som spilte sin blues fra en røykfylt jazzbar med et funky rockedyr i skyggene. Mørk, suggererende primal musikk drevet av en dyp bass, en enda mørkere saksofon og trommer som skapte noen klassikere for evigheten med album som Cure For Pain og Yes på 90-tallet. 
At Bjørn Berge sitt nye album er dedikert til det amerikanske kultbandet – et band som har vært blant hans aller største favoritter siden 90-tallet, er ikke bare spennende nyheter på papiret når nyhetsskrivet fra hans plateselskap Apollon ramler inn her. Det viser seg at dette kan være det mest originale og helstøpte han noen gang har gjort. 
Morphines særegne uttrykk gjorde et dypt inntrykk på Berge tidlig i livet hans. Denne platen er både en hyllest og samtidig et personlig tilbakeblikk på musikken som har fulgt ham gjennom flere tiår i malstrømmen etter Morphine. Og med en for meg helt annerledes bruk av gitaren, husk Morphine hadde ikke gitarer, så han klarer å lage en egen Berge-vri på Morphine-soundet der munnspill kommer inn i stedet for sax og der det groover så inn i h... at det nesten må settes aldersgrense på albumet. For dette har groove og forheksende swing som kan fjerne naturlige indre sperrer hos de fleste.
Bjørn Berge har tatt Morphines groove, råskap og sjel til seg og kombinert det med elementer av sin egen velkjente sound. Det låter så annerledes, og tør jeg kalle det nytt, at jeg kjenner meg opphisset på en måte man sjelden opplever etter konfirmasjonsalderen når man har hørt tusenvis av plater, slik som jeg. Du gikk ikke engang og pissa når Morphine spilte på 90-tallet, og litt slik er det her også. Bjørn Berge setter sitt tydelige preg på utvalgte låter fra Morphines katalog, av respekt, men også fordi dette gir ham muligheten til å blåse ut den bluesbaserte energien og uttrykket vi har elsket ham for tidligere i karrieren på en ny måte. Med en baritone­gitar i stedet for baritonesax mellom hendene så får han frem Morphine-viben i låtene, og munnspillet ved siden av hjelper og pusher på. 
Utgivelsen markerer et møte mellom to musikalske verdener, Morphines 90-tallsmagi og Bjørn Berges intense bluesmagi fra 2000-tallet fyrt opp i en kjele beredt med en funky groove der Bjørn åpner opp en dør du ikke har hørt tidligere.
Bjørn Berge har så langt i karrieren gitt ut 14 album, og her føles bordet ustøtt og veggene er ikke i vater igjen. Det er da ting skjer. Morphine er en sterkt vanedannende plate du ikke kan leve uten.