Det her er finurlig. Et par – en kvinne (Bear Ryan) og en mann (Ryan Robertson) – emigrerer fra Texas for å leve ”the blues” i ”the Holy Grail”, Clarksdale, Mississippi, etter å ha oppdaget R.L. Burnside og Jr. Kimbrough. De spiller en luftig mix av det de kaller ”Swamp N Roll”. Sparsomt med akkordbytter. Man kan ane Daniel Lanois og Jessie Mae Hemphill som en roux, smakstilsetning på bunnen av gumbogryta. Noe deltablues finner jeg ikke, men de sniker inn den velkjente ”If the river was whiskey…” til ”If our love was whiskey…” i teksten til ”Sugarfoot”. Og – for å være tydelig – ikke er det americana heller. Bear Ryan synger og spiller cigar box guitar, Ryan spiller gitar. Låtene skriver paret sammen. Robertson er instrumentbygger i Clarksdale (hvor mange cigar box guitar- og munnspillbyggere/reparatører finns det i byen?). I en barbershop gjør de konserter. Til platen har de leid inn lokale Baxter Arender på lead gitar, slide, keys og bass. De har heller ingen fast trommis, men tre roterer på sju av de åtte låtene (siste låten er akustisk med bare gitarer). Og ingen ringere enn Charlie Musselwhite krydrer anretningen på to låter. Det er innspilt live-to-tape i Matt Pattons (Drive By Truckers) studio, Dial Back Sound i Water Valley, MS.   
Platens tittel antyder ”slow”, langsomme låter, men det er faktisk en perfekt mix av sakte og raskere. Det åpner monotont med ”Woman”. Bear Ryan synger lowdown, moody, litt som nevnte Hemphill, men likevel ikke Hill country music. A.J. Haynes korer. ”I am the weather” og ”Bad old man” er to raske, der tre gitarer og distinkt trommespill av Ricky Burkhead skaper et manisk driv. Monotone og svette toner fra Musselwhites ”Miss´ippi saxophone” legger seg rundt det andre på ”Bad old man”. 
Tekstene burde fått mer plass, men jeg gir et eksempel under med ”Warpath”. Den låten er en kjærlighetssang, forklarer Bear Ryan i en e-post til meg. En orkan nærmer seg og en kvinne kjører bilen sin inn i stormen for å redde barnet sitt som finns inne der et sted. Bear Ryan har et seigt ”Texas drawl”, synger mykt, men brøler også iblant. Jeg er fascinert av hva musikerne med enkle midler får til. Låtene bare vokser og vokser. For det meste får jeg litt vemodige vibber – men motstykket finnes også, som i ”Confetti gun”, med handlingen lagt til Mardi Gras i New Orleans. ”Låten er”, skriver Bear Ryan, ”mitt kjærlighetsbrev til Tom Waits”. De runder av med en annen side i den akustiske ”Mississippi mornings” ”…down in the buckle of the bible belt”. Skjebnesvangert om ”I´m leavin´ in the evening/ And I ain´t coming back”. Noen ord om låt nummer tre også, ”Snake handler´s daughter”, som ettertenksomt, drøyende ruller framover. I første verset sitter hun i hagen i solnedgangen og drikker blåbærvin. I siste verset er scenarioet det samme, men nå drikker hun ”moonshine whiskey”. 
Musikken, tekstene, drikkene, det smarte og utspeku­lerte, that Texas draawl – den her gumboen smaker virkelig bra. ”Low and Slow” havner høyt på min imaginære favorittliste for 2026, den saken er klar.