Noen ganger er gjenhør med en artist som lenge har vært utenfor radaren en riktig så gjenopplivende ­opplevelse. For meg, som relativt fersk Notodden Bluesfestival-­gjenger midt på 90-tallet, på sporet etter de store skattene i bluesen etter som jeg hadde fulgt sporet tilbake i tid fra mine favoritt-rockeband siden ungdommen, var første møte med bluesartisten Knut Nordhagen fra Sandefjord i 1995 noe jeg aldri glemmer. Hans barske og rotekte miks av rå rockete blues, 60-talls r&b og edgy miks av Hammond-orgelets kraft og elektrisk bluesgitar viste vei. For meg den gangen i 1995 var jeg aldri i tvil. Knut Nordhagen var en bluesens gud i Norge. Like viktig for meg som Knut Reiersrud den gangen.
Og ettersom jeg gravde meg inn i Stax-universet utover på 90-tallet med de store Stax-boksene, tror det var tre slike i tallet, kom hans album i år 2000 med tittelen Dynaflow med budskapet fra Knut om at dette var hans Stax-album. Hans hyllest av en æra i Memphis på 60-tallet anført av nylig avdøde Steve Cropper som plateselskapets husgitarist. For Stax var han mer enn gitaristen i Booker T & The MG’s. Mye mer. Og når Knut Nordhagen på en måte gikk så i takt med min egen utvikling og søken den gangen for nesten 30 år siden så er det ikke rart at jeg har savnet disse møtene. Det er sikkert like mye min skyld, men Knut Nordhagen falt ut av min radar etter Dynaflow. Derfor er dette ­samlealbumet med tittelen Maximum R&B svært etterlengtet og nød­vendig. Og når jeg går gjennom albumets 12 låter så får jeg bekreftelsen jeg håpet på. Knut Nordhagens blues er tidløs. Den sparker og gjenoppliver 90-tallets utgave av norsk blues på sitt beste. En vidunderlig tid. Hvor hadde jeg og mange med meg vært uten denne artisten fra denne tiden? Fattigere er et ord som raskt spiller inn.
Her er fem låter fra Noisy Silence-albumet fra 1998, tre fra debuten Blue Rhythm fra 1995 og tre fra Stax-albumet Dynaflow fra år 2000. Kun ett spor fra 2003 albumet Reds. På alle disse albumene ble han backet av The Bluepack. Flinke musikere som bar bluesen i Norge den gangen i tur og orden er inne i Nord­hagens gitar/orgel-drevne blåtoner. Loren Fagen, Jens Haugen, Per Eriksen, Håkon Hansen, Trond Augland, Thomas Eriksen, Rock Bottom, John Street og Morten Golten. En æra av Knut Nordhagens skapende blues. 
Det er herlig med dette ­albumet å få dokumentert disse utgivelsene og Knut Nordhagens utvalgte låter fra hans skapelsestid. Og det fine med hans låter er at flere av dem er skikkelig «nasty» greier, som du kjenner ­vokser på deg og fester seg til hjernen på en måte som gjør at du aldri blir lei av å spille dette. Nå som det er sommer og heten herjer med huene våre og tabasco-flaskene helles i sausen litt mer skjødes­løshet enn ellers i året, er dette musikken å dra med seg når du vil spice opp din blues og ditt forhold til rootsy rock. Bare hør en låt som «Slave to the rhythm» fra Stax-albumet der Meters-funken sitter presist sammen med den rå Hammond-drevne produksjonen som kunne vært gjort av Ron Levy. Når albumet sklir over i «Guitar man» med en funky og utemmelig Freddie King-vibb, så lover jeg deg at du ikke kommer til å rekke siste bussen hjem. Ingen vil hjem fra denne konserten her.
Den rå attityden til Howlin Wolf og vår svenske venn Roffe Wikström i primal blueskraft i «Don’t start me». Den Mason Ruffner-­riffete «Crowded city», John Lee Hookers slide-attack bluesnerve i «Invisible blues», Booker T møter B.B. King på «Hard bargain» og den ravende gospelbluesen på «Lost in the groove». Alle er eksempler på at norsk blues uten Knut Nordhagen er som Donald Duck uten B-gjengen og Onkel Skrue. Et sterkere ter­ningkast 5 er skjeldent, så om du har mistet CD-ene dine fra 90-tallet er det bare å stoppe og tanke opp med Maximum R&B.