Vi drar tilbake til Clarksdale Mississippi, og det er sommeren 2022. Ved Pinetop Perkins Blues Camp har både unge og voksne elever møtt opp til den neste skoletimen der temaet er «How to play Blues Harmonica». Billy Branch kikker utover klassen der alle sitter med et munnspill i hånda. Tidligere samme år har Billy fått Facebook-kontakt med en av elevene, den 15-årige Harrell «Young Reel» Davenport. Billy var svært imponert over guttens kunnskaper om blueshistorien, både om gamle obskure artister og om de mer kjente. – Jeg har aldri møtt en så ung gutt med denne kunnskapen. Han må jo bli en bluesmann, tenkte Billy Branch.
Bare to år etter, som 17-åring i 2024, debuterte Harrell «Young Rell» Davenport som soloartist i University of Chicago’s Logan Center for the Arts der han både sang og spilte gitar og munnspill. Resultatet var stående ovasjoner fra de 500 oppmøtte. Hans prestasjoner både som låtskriver, sanger, gitarist og munnspiller spredte seg med vinden.
Så går det enda to år. Det er blitt 2026 og «Young Rell» er klar for verden. I Bay Area og nærmere bestemt i vår egen Kid Andersens Greaseland Studio i San Jose har 19-åringen fått med seg et stjernelag av artister på sin debutplate som er like om hjørnet. Jim Pugh på orgel og piano, Endre Tarczy på bass, Kid Andersen på gitar, bassist Daquantae Johnson, June Core bak trommene, Aaron Lington og Niel Levonius på henholdsvis saksofoner og trompet samt Larry Batiste på kor. Selv synger og spiller Harrell gitar og munnspill som om han ikke har gjort annet i hele sitt liv. Og det har han sikkert ikke. -  Å høre en 19-åring spille og synge låter som T-Bone Walker og Pee Wee Crayton, og spille munnspill som James Cotton og Little Walter er utrolig. Han synger og spiller som en 60-årig veteran, sier en begeistret Billy Branch.
På plata som har fått tittelen etter hans eget navn, har Harrell «Young Rell» Davenport tatt for seg stilarter han selv i sitt unge liv har opplevd og lyttet til. Blues med røtter fra både sør og nord i landet, han synger som gamlegutta gjorde og spiller gitar som Otis Rush og BB King. På enkelte låter spiller han munnspill som Sonny Boy Williamson eller James Cotton, og på denne plata finnes det ikke låter som vi finner noe å pirke på. En liten kuriositet er faktisk at Harrell har laga en svingende bluesversjon av Bob Dylans «Masters of War», med andre ord kanskje en liten hilsen på Dylans 85-årsdag fra en nittenåring som synger ut om hva han mener om verdenssituasjonen i dag. Instrumentalen «Nite Creepin’» er nok en hyllest til James Cotton’s «The Creeper» fra 1968.
Plata er produsert av Matthew Skoller, og co-produsert, mikset og mastret av Kid Andersen. 10 av de 12 låtene er laget av Harrell selv, noe som i seg selv er imponerende. Så tror vi at Kid Andersen har hatt en finger med i å velge musikere på denne gode plata. Og det ser ut til at det Kid får fingrene i blir til gull. Han gjør en god jobb i varme San Jose, godeste Christoffer Andersen. Vi gir en femmer på terningen, men plusser på et øye på grunn av Harrell «Young Rell» Davenports alder. Kanonbra ferskvare!