Ingen skal trekke i tvil min begeistring for Joe Bonamassas som en av de mest uttrykksfulle og skapende bluesgitarister i moderne tid. 2000-tallet har vært Joe Bonamassas. 
Da jeg intervjuet Joe Bonamassa første gang som 16 åring, da han spilte sammen med sønnene til Miles Davis og Robby Krieger i The Doors i bandet Bloodline, hadde vi sett videoer av en meget ung Joe Bonamassa som spilte med B.B. King. Jeg tror til og med B.B. var satt ut av det den unge gutten fikk til av blues og bluesgitar-følelse.
Når Joe Bonamassa nå har gått til det skritt å lage et meget fyldig og rikt hyllest­album til sin helt B.B. King og hans musikalske historie og arv så er det på en måte veldig riktig. Og samtidig veldig feil. Akkurat som Buddy Guys livekonserter på Notodden i 2002, 2009 og sist i 2017 er det meste feil. Ikke fordi Joe Bonamassa og hans meritterte gjester ikke gjør gode fremførelser. Ikke fordi at låtmaterialet er feil. Men fordi jeg finner ingen «fot». 
Riktignok er det noen fine øyeblikk her. Jimmie Vaughans inntreden med «Watch yourself» styres av Jimmies Texas-vibber og kunne ­utmerket vært et høydepunkt på hans konserter av i dag. Den intense sørstatsvibben med Bobby Rush på «Why I sing the blues» er upåklagelig. Nerven i Gary Clark Jr.s versjon av «Chains and things” er gnistrende og et av få øyeblikk der B.B. selv reiser seg oppe i blues heaven og virkelig rister av begeistring. Warren Haynes når de dype blåtonene og den dype følelsen sammen med Joe Bonamassa på «How blue can you get», for øvrig også navnet på et av de mest ettertraktede samlealbum for bluesinteresserte på Blue Horizon-labelen fra nylig avdøde Mike Vernon rundt 1970. 
«Ain’t nobody home» sparker herlig med Aretha Franklin-nerve anført av Jade Macrae og gitaristen Robben Ford. Doo wop og R&B-legenden Dion (nærmer seg de 90) gir alt man kan tenke seg av spilleglede på «Never make a move too soon», og Marc Broussard og gitaristen Josh Smiths ekte retro følelse for R&B fra 50-tallet med «Three o’clock blues» er aldri feil. «It’s my own fault» med Kim Wilson sparker noen av de beste vibbene fra hans kant på lenge. Tidløst. Og vår unge utgave av B.B. King i D.K. Harrells fremførelse av «Everyday I have the blues» er selvfølgelig der oppe der vi forventer favoritten fra flere møter på Notodden.
John Nemeth når de samme vibbene og følelsene som Jimmie Vaughan med «Please accept my love». Og favoritten Kirk Fletcher setter punktum med laidback kompgitar på «Better look down», mens den ene etter den andre av storhetene innen blues forteller om sitt møte med B.B. King gjennom mange mindre hyllest-taler. Jeg vet akkurat hva de snakker om. B.B. King var et av de største mennesker som har levd, og da snakker jeg ikke bare om artisten B.B. King. Jeg møtte han en gang og glemmer det aldri. Hans vesen, hans blikk, hans toleranse, hans blues. Verden hadde virkelig trengt mer av B.B. King i dag, og sånn sett er dette trippelalbumet (om du vil ha det på vinyl) eller dobbel-CD-en noe jeg heier frem.
Men som du skjønner her er det et men. Og det er første gangen tror jeg at jeg spiller denne ballen i retning Joe Bonamassa, som jeg har utrolig respekt for. Hva er det artister som Chaka Khan, Eric Clapton, Christone “Kingfish” Ingram, Buddy Guy, Susan Tedeschi, Derek Trucks, George Benson, Marcus King, Larkin Poe, Joanne Shaw Taylor, ­Michael McDonald, Slash, Kenny Wayne Shepherd, Shemekia Copeland, Larkin Poe, Eric Gales, Paul Rodgers (Free/ Bad Company), Chris Cain og Ivan Neville gjør feil? Svaret er ingenting. De gjør hva de gjør geleidet av Joe Bonamassa, men nerven mangler. Slik som Buddy Guys konserter faller mye av denne gode ideen på B.B. Kings vegne i samme grep. Det opplagte og for en god del lite originale med disse innspillingene blir nesten litt kjedelig av og til. 
Bevares – 32 låter med mange av våre favorittartister! Selvsagt er det mye bra her også som jeg kan tenke meg å sette sammen til en mindre samling. 32 kan bli til rundt 10 på min spilleliste, tror jeg. Joe Bonamassa selv sier mye fint om ideen og innspillingene, og hans pure tanke på B.B. Kings vegne for å løfte hans arv og musikk trekker jeg ikke i tvil et sekund.
“We weren’t making sound-alikes,” har Bonamassa sagt. “We played it in the spirit of B.B. King, but we did our own versions. In my opinion, this is the greatest gathering of blues artists in the last 50 years for a bespoke album that started from scratch. And it came together because of B.B. King himself. No other person could have made this happen”. Bonamassas egne ord.
Du vil garantert finne mye å like på dette monumentale memory B.B. King-verket. Men versjonene av to av hans mest monumentale låter i «The thrill is gone» med Chaka Khan/ Eric Clapton og «Night life» med Paul Rodgers synes jeg er gode eksempler på at her har kjelen kokt tom. Og man liker ikke den dampen som kommer ut, det er ikke det man egentlig hadde forventet. Jeg heier på alle som heier på B.B. King. Men kjøp kanskje heller mannens egne plateutgivelser. Den katalogen er enorm.