Jeg anmeldte Anita Nordheim og hennes Blues n’Groove Company rett etter pandemien. Litt morsomt at oppfølgeren nå kommer i kjømda etter mye jobb, energi og nytelse rundt retroutgivelsen med Heavy Gentlemen. For sakso­fonist, sanger og frontfigur Anita Nordheim fra Høyanger, som vi antar fortsatt skriver alle låtene selv sammen med sin eminente gitarist Tore Kvalvik på Fender Stratocaster, treffer mye av den samme kraften som Heavy Gentlemen siktet mot. Store blåserarrangement, mye gitar, mye vokal og mye groove. Mye av alt som gir oss liv.
På debuten traff bandets fyrige blues og bluesrock oss med saftige blåser-arrangement og gitarriff. Potensialet var umulig å ikke oppdage. Samtidig var det noe uferdig over deler av resultatet, som du gjerne får når maskinen er i ferd med å jammes på plass og tunes inn. Anita Nordheims twistpose av bluesrock, funky jazz-groove og free flow soul treffer med større presisjon og ferdighet denne gangen. Først med åpningslåta «Unpack», som handler om bagasjen vi alle har med oss. Når den blir for tung må vi stoppe opp, rydde og slippe taket, melder Anita. Den er en kraftpakke av en groove-låt som har alt du ­elsker med musikk som har både følelser, kraft og kompleksitet. Anita Nordheim og bandet treffer noe Lava aldri klarte helt for meg. Seriøst.
Der jeg forrige gang påpekte at kvaliteten på låtene ikke var hva jeg vil kalle «outstanding», men at de hadde en nerve som tok tak i deg, at noe var på gang, er det bare å løfte armene litt mer i været nå. For å gi et bilde på det så hører jeg heller på Anita Nordheims nye album enn Joe Bonamassas feiring av B.B. Kings skatter sammen med alle oppegående blues og rock-stjerner som slippes samtidig nå. Høyanger målt opp mot New York, Chicago og Los Angeles skulle vært lett match. Men «Surprise surprise», som hun selv synger på albumets nest siste låt. Har man overbevisning og sjel som hun og mannskapet her har, så vinner selv de små mot de store. Derfor fikk også Norge sine første medaljer i et ishockey VM nylig.
Her er masse passion i Anitas vokal og tekstformidling som favner både det personlige og de følelsene vi alle er innom av og til. Som når hun med tittelsporet treffer den universelle sjelen, litt som Annie Lennox i Eurythmics en gang kunne på sitt beste. «Turn the page» tar til orde for at verden trenger forandring, der maktstrukturer preget av frykt, kontroll og arroganse har fått styre lenge nok, at vi kommer videre. Anita Nordheim og bandet synger om det alle tenker på om dagen.
Og etterpå med sanger som «As I grow old», der hun er mer personlig når hun synger om tapet av faren sin som 13-åring. Der tap og takknemlighet går hånd i hånd. Det føles ekte, og det vokser på deg sammen med et band som oser av lag med fete blåsere og mye glimrende gitarspill. 
De blander tidvis sammen sin blues og bluesrock med elementer av jazz og funk til en smeltedigel av kraftfull musikk som tør garanteres som en fin konsertopplevelse om de klarer å ta dette store soundet ut på scenen. Bandet er på veien for å promotere albumet i disse dager. Despite som albumet fra 2022 heter har fått en herlig oppfølger her. Med musikere som har base i Bergen er dette noe du bør få med deg. Med Anita Nordheim på vokal samt baryton- og altsaksofon, Tore Kvalvik på gitar, Mikael Chauvet Jørgensen på trommer, Peter Sæverud på bass, Hans ­Marius Andersen på trompet og flygelhorn, Håvar Skaugen på tenorsaksofon, samt Marte Kristine Nordheim Grønvold og Elisabeth Moberg som korister, er dette noe av det beste du får fra et norsk band i år. Nyt det på plate, deretter live, dersom du får sjansen.