Den klassiske besetningen i The Fabulous Thunderbirds med sanger og munnspiller Kim Wilson og gitarist Jimmie Vaughan i front, gav ut sju studioalbum i årene 1979 til 1989. Rytmesek­sjonen besto opprinnelig av Mike Buck (trommer) og Keith Ferguson (bass), etter hvert erstattet av Fran Christina og Preston Hubbard som var med på oppturen som skapte Tuff Enuff-eventyret på CBS i 1986. 
I 1990 forlot Jimmie Vaughan skuta og Kim Wilson har siden navigert bandet med skiftende besetninger, men de mange samlealbum­ene, antologiene og nyutgivelsene med The Fabulous Thunderbirds handler stort sett om perioden da Jimmie Vaughan var gitarist. 
På tampen av fjoråret lanserte hans engelske plateselskap The Last Music Company CD-boksen The Fabulous Thunderbirds.The Jimmie Vaughan Years. Complete Studio Recordings 1978 – 1989. 
Ikke bare inneholder ­boksen de nevnte sju LPene, men også de mytiske innspillinger som Doc Pomus og Joel Dorn produserte i New York i 1978, men som aldri kom ut fordi tapene forsvant. Hvorfor og hvordan sier ikke liner notes noe om, men de tretten sporene som var ment for LP-utgivelse er herved utgitt offisielt som The Doc Pomus Recordings 1978 og åpner samlingen. 

Jimmie Vaughan var på 60-tallet gitargud i tenåringsgruppa The Chessmen hjemme i Dallas før han i 1970 flyttet og tok med seg bluesbandet The Storm og trommeslagerkompis Doyle Bramhall til Austin. Det krydde av musikkbarer og klubber i «Groovers Paradise», som Doug Sahm kalte byen. Der Austin-turistene i dag oppsøker Stubbs’ Bar-B-Q på 8th Street og Red River, lå bikerklubben One Knite i en mørk bakgate med gratis adgang og ingen stengetid. Mandagsspillingene til The Storm går det gjetord om, men det var en søndag etter­middag i 1974 på kafeen Alexander’s med afroamerikansk bluesklientell at Jimmie Vaughan først møtte Kim Wilson. Kim spurte om å få spille når munnspilleren hans skulle ta pause. Det førte til at Lewis Cowdrey sluttet i The Storm og Jimmie og Kim dannet The Fabulous Thunderbirds. 
Clifford Antone åpnet året etter klubben som var ­oppkalt etter ham og hadde tilnavnet «Austin’s Home of the Blues». T-Birds ble uoffisielt husband og Clifford hyret i tur og orden hele Chicago-eliten; Muddy Waters, Sunnyland Slim, Pine­top Perkins, James Cotton, Eddie Taylor, Jimmy Rogers, Hubert Sumlin, Buddy Guy & Junior Wells og Jimmy Reed. Muddy Waters spredte T-Birds-budskapet til promotorer fra kyst til kyst over hele Nord-Amerika, og slik nådde det Doc Pomus, en av musikkbransjens største personligheter og en R&B-låtskriver med milepæler som «Lonely Avenue» (Ray Charles), «His Latest Flame» (Elvis Presley) og «Save The Last Dance For Me» (The Drifters) på samvittigheten. 
Sammen med Joel Dorn hadde Pomus allerede produsert den første LPen til Roomful of Blues, og blåserrekka deres pluss pianisten Al Copley var på plass da Texas-bandet møtte opp i studio i New York. The Doc Pomus Recordings 1978 låter røft og upolert med overveldende ensemblespill, driv og blueslidenskap. Roomful-blåserne er rein dynamitt og kunne vært i Ike Turners Kings of Rhythm.
De tretten låtene ble til generalprøven på Girls Go Wild. Blant sangene var «Dirty Work» «She’s Tuff» og «Scratch My Back» som ble spilt inn på nytt i Dallas året etter med bandets nyervervede manager Denny Bruce som produsent og utgitt på hans tidligere selskap Takoma, som han hadde solgt til Chrysalis, og som gjorde T-Birds synlige selv om salgstallene var lave.

Kjemien mellom Vaughan og Wilson var den magiske formelen i T-Birds. Kim Wilson var den beste munnspilleren siden Little Walter, men det var gitartonen til Jimmie som skilte dem ut fra andre band, skriver fotografen, bluesartisten og T-Birdskjenneren Kathy Murray i CD-boksens vedlegg. Han forandret måten bluesgitarister forholdt seg til instrumentene sine på. De måtte skaffe seg både samme slags Fender Tweed Bassman-­forsterker årgang1959 som Jimmie brukte og samme gitarer: Fender Sunburst Stratocaster og gjerne også hans kremfargede Fender Telecaster. 
Murray-teksten står i en 36 siders trykksak i LP-format designet i en tiltalende ­mosaikk av tekst, fotografier og memorabilia. Denny Bruce forteller om hvordan vennen Ray Benson insisterte på at han måtte sjekke ut T-Birds etter bomturen til New York, hvorpå han tok første fly fra L.A. til konsert på Antone’s og ble deres manager. Bruce skriver også om hvordan hans forbindelse med Elvis Costello førte dem til Nick Lowe og Dave Edmunds, som ble så avgjørende for bandets popu­laritet i England og på sikt at de slo igjennom i USA. 

Fra Detlef Schmidts bok om Keith Ferguson er det utdrag fra intervju med Kim og hans erindringer om den legendariske T-Birds-bassisten. Her er også det første større intervjuet med Jimmie, gjort av Bill Bentley for Austin Sun i april 1978. Likevel er det de nyskrevne vitnesbyrdene fra Mike Buck og Fran Christina som er de mest levende og personlige bidragene.