Til neste år er det 30 år siden blues og jazz-singer legenden Jimmy Witherspoon gikk bort. En legende som spilte med en ung gitar-maestro Robben Ford på Notodden Blues Festival i 1991, med broren Patrick Ford bak trommene og Notoddens egen Espen Fjelle også i en ung utgave bak orgelet. Det er crazy hvordan tiden kan måles i lange strekker, men innspillingen av denne konserten som ble utgitt som Live At The Notodden Blues Festival året etter er en CD-utgivelse som var en av de første legendariske konsertene spilt mellom fjellene i Telemark.
Robben Ford er fortsatt en vital gitarist og kraft innen et utvidet begrep av blues. Låter som “Perfect illusion”, tredje låt ut på det nye albumet Two Shades Of Blue, er et godt eksempel på at Robben Ford går musikkens og melodiens vei dit hjertet fører han. At det ikke nødvendigvis er via hverken Chicago, Mississippi, Kansas, Memphis, Houston eller Austin. Veldig i gate med en fin artist ved navn Bruce Hornsby, denne her. Bare for å slippe løs Buddy Guy-nerven i gitarspillet og vokalen på neste låt, “Black night”. Albumet har tittelen Two Shades Of Blue. Du begynner å skjønne tegningen? Når du gjennom en sjeldent innholdsrik karriere over 50 år har samarbeidet med så forskjellige artister som Joni Mitchell, Jimmy Witherspoon, Miles Davis, George Harrison, Bob Dylan, John Mayall, Greg Allman, John Scofield og Larry Carlton, så har din blues mange sider.
Åpningen av albumet med “Make my own weather” er akkurat så funky og soulful edgy som du husker Robben Ford & The Blue Line med Tom Brectlein på trommer og Roscoe Beck på bass på 90-tallet. Robben sier sangen handler om å ta friheten tilbake, og at han forsøkte å skape lyden av en motorsykkel med rytmegitaren. En motorsykkel var for mange symbolet på frihet på 60- og 70-tallet, en frihet som tok Duane Allman fra oss i altfor tidlig alder.
Og om du overraskes av at han gjør en coverversjon av John Lennons “Jealous guy”, som Bryan Ferry og Roxy Music hadde en stor hit med for 45 år siden da de begynte å spille den etter mordet på Lennon, så finner du at den har funnet en ganske nyskapende form. Med blåsere, Kansas storband-swing og et velfungerende R&B-fundament der de enkle, men såre tonene fra Robbens gitar forteller at det er ikke høyere, raskere, og mer kraftfullt som er veien. Robben Ford er en gitarist som har en abc som når lenger enn de fleste som har fått en gitar i hendene. 
Det er bare å lene seg godt tilbake når tittelsporet demonstrerer akkurat hva vi snakker om angående ­Robben Fords egenskaper som gitarist. Låtas store instrumentale spor er som å ta en utvendig heis i en 60 etasjers skyskraper. Du skyter som en rakett til himmels med et gitarspill der hans samarbeid med fusion- og jazzrock-artister kommer nydelig frem i hans blues. 
Jazzrock og fusion rock-elementet sprites ytterligere opp med instrumentale «The fire flute», og «The light fandango» hooker opp med følelsen av Booker T & The MGs. Kanskje Robbens hyllest til Steve Cropper? Den eneste gitaristen i sirkuset mellom blues og rock som kunne matche Robben Ford på eleganse gikk bort for rett før jul. 
74 år gamle Robben Ford er stolt over at han i sin karriere aldri har laget to album som ligner på hverandre. Han er mer på tilbudssiden med mye av sin arv på dette albumet, og avslutter med Miles Davis’ kraft på instrumentalsporet «Feeling’s mutual», bare for å sette skapet på plass. Han er en artist som er lett å kategorisere eller forklare, men han er musikk. Fri i form, sterk i uttrykk, rik på sjel. Er du opptatt av gode gitarister er dette albumet umulig å komme utenom i 2026. De lager ikke artister som dette lenger. 
Albumet ble planlagt som en hyllest til hans forbilde Jeff Beck, så han flyttet til London før innspillingene startet. Kjøpte seg en Stratocaster for første gang, og utfordret seg selv. Så har albumet blitt akkurat det, og samtidig så mye mer. Robben Ford, mine damer og herrer!