The Delta Aces er en tradisjonell bluesduo fra England bestående av prisvinnende Paul Appleton på munnspill og Steve Luff på vokal og gitar. Nå skal det sies at det finnes ganske mange bluesduoer i denne gata allerede, så hvorfor bør du låne et øre til The Delta Aces? 
Jo, for det første så er trolig Paul Appleton en av Europas fremste tradisjonelle old time- og blues-munnspillere. Han har en fantastisk rik tone og flotte, stilriktige fraseringer som smakfullt kler absolutt alt han spiller på.
Stilistisk bringer Appleton tankene hen til historiske størrelser som Big Walter Horton, som trolig er et viktig forbilde, foruten samtidige munnspillere som Joe Filisko og Paul Lamb. 
At Appleton nå får boltre seg på hele ti studiolåter med god lyd, gjør Educated Man til et sikkert valg. Dertil er Steve Luff en solid gitarist og fin sanger med særpreg. 
Framfor å illudere Delta shoutere som Howlin' Wolf og Muddy Waters, synger Luff langt "penere" og lyst i registeret, men med en overbevisende britisk snert. Dette gjør også flere av de velkjente coverne på plata mer troverdige og særegne enn tilfellet ofte kan være. 
Jeg foretrekker heller utøvere med integritet og overbevisende tilbakeholdenhet enn populistisk inderlighet som faller på magen i forsøket på å imitere fortidens bluesstørrelser i hver minste detalj (der intensitet forveksles med ren skriking). 
Tre av låtene på skiva er de selvskrevne "Soul of a Music Man", "Knockin' On Your Door" og "Educated Man". Tekstene holder absolutt mål og framføres med overbevisning, der jeg syns mollete "Soul of a Music Man" med sine spillkort-metaforer skiller seg positivt ut. 
Appletons munnspilling i tredje posisjon på denne låta er da også spesielt smakfullt og rikt. Andre favoritter er duoens tolkning av Charlie Segars "Key To The Highway" og Duke Ellingtons "Don't Get Around Much More". Sistnevnte er trolig inspirert av Big Walters mange tolkninger av denne klassikeren, uten at Appleton på noe vis gjør skam på disse. Klangrikt og smakfullt på øverste hylle! 
Men er det noe som trekker ned på Educated Man, så må det være at det nettopp er litt for mange ihjelspilte låter som tolkes – f. eks. "Dust My Broom" og "Sweet Home Chicago". 
Selv om tolkningene er solide nok, ville et litt mer spenstig repertoarvalg her trukket ytterligere opp. 
Uansett er albumet vel verdt å lytte til, særlig om du liker førsteklasses tradi­sjonelt bluesmunnspill.