Tidlig på 2000-tallet spilte ­undertegnede og Jolly Jumper på en bluesfestival i Mills Art Center i Banbury, en liten by midt mellom Birmingham og Oxford i England. Like før konserten kom et par gående med sin lille 10-11-årige sønn opp til oss. Mor var norsk og far engelsk. De lurte på om deres sønn Krissy kunne få spille ei låt sammen med oss. - Selvsagt, svarte vi, noe skeptisk. Men skepsisen snudde til beund­ring da Krissy durte fram med sine fingerferdigheter og bluesforståelse. - Oj, tenkte jeg, - vi kan ikke la han slippe til mer enn på ei låt. Han tar jo over hele showet!
I dag er Krissy Matthews 34 og har blitt en dreven bluesmann siden han debuterte som tre-åring på scenen med å spille Roy Orbisons «Pretty Woman». 12 år gammel spilte han med John Mayall, senere med Jeff Healey, og etter hvert er det blitt mange store navn på blokka. I 2015 begynte Krissy som fast gitarist etter Clem Clempson og Miller Anderson i Hamburg Blues Band sammen med personligheter som Chris Farlow, Maggie Bell og Arthur Brown. Dette førte til turneer i UK, China, Russland og Europa. Krissy og hans band har delt scener med Toto, Gregg Allman, Tedeschi Trucks Band, Joe Bonamassa, Joe Satriani og Jimmie Vaughan, for å nevne noe få. 
Det siste året har Krissy hatt med seg godeste Trond Hansen på bass og Kåre Amundsen på trommer, noe som betyr Krissy Matthews & The Vikings. Resultatet av dette er den splitter nye plata «Rock’n Roll Soldier», ei plate som kan beskrives som et vegkryss mellom tradisjon og innovasjon. Ikke nok med at herrene Matthews, Hansen og Amundsen driver hele skipet framover i stødig og god fart, de her også invitert noen gjester med. Både Tommy Castro, Will Wilde, Pablo van de Poel, Hans Theessink, Ida Maria, Tora Daa, Stina Stenerud, Reidar Larsen, Silje Hagen og Marith Endresen dukker opp med sine utrolige evner i vår blå verden. «Rock’n Roll Soldier» har 10 spor, og samtlige står godt på egne ben. Plata har en live-feeling over seg, for å si det på godt norsk. Dette er ekte saker, og man hører formelig at musikerne har det gøy i studio. Krissy bringer nytt liv til enkelte gamle låter, som for eksempel «44 Blues», Roosevelt Sykes’ sang fra 1929. «Tore Hund» viser Krissys tekniske begavelse som travel gitarist, for her går det unna. «Mormor» minner litt om John Mayalls tidlige karriere, og «Catfish» blir som nyfødt igjen. Plata avsluttes med «Sjitfest» - «kor e trusa mi, æ vill fårrå heim»., platas morsomte øyeblikk. 
Krissy og resten av gjengen kan være svært fornøyd med resultatet av hele plata. Dette er frisk musikk, godt produsert og uten dødpunkter. Vi burde absolutt være stolt over at Krissy er halvt norsk og at han bruker norske musikere i stor grad. Gutten er blitt voksen.