Jeg omfavnet fullstendig Johanna Demker Bands "Live From Lillehammer Mikrobryggeri" i fjor, der Johanna Demker og hennes band anført av den utrolige gitaristen Marius Lien åpenbarte seg med Lucinda Williams-segl usynlig slynget om seg. Det var en tidløs ameri­cana/blues og historieforteller­-bok av et album.
Derfor var det lett å ha store forventninger til hennes nye album fra en åpenbart mer produktiv og inspirert Johanna Demker enn tidligere i karrieren. Det har blitt en hudløs og fin plate for det tenk­ende menneske, det sårede menneske, det bearbeidende menneske, det tyngede men­neske, men mest av alt den som trekker gardinene til side, finner lys­stripen og håpet og uttrykker det gjennom sjelfulle sanger som «Stronger».
Det er tidvis mer blues og bluesnerve her gjennom ­bandets tilløp til kraftfull groove på låter som «Good thing» og «My garden». Mer enn noe du har hørt fra henne tidligere, og jeg liker å tenke at det er Marius Liens og det tidvis Allman Brothers-groovy bandets fortjeneste. Det maskuline, men følsomme gitar-trylleriet til Marius passer Johanna Demkers feminine behandling av følelser og deling av tanker, der hun skuer innover, utover, oppover og deler følelser, som på nevnte «My garden», om at vi alle trenger akkurat en sånn en: En hage å bli skitten på henda av å grave i, i stedet for å ta inn alt det grusomme som skjer der ute i den hensynsløse verdenen. Johanna Demkers følelser og forsvarssystem er lett å adoptere og nikke til. Når hun også rocker på «My garden», ikke ulikt hverken Claudia Scott eller Tom Petty, så får ordene en ekstra gi-faen-tyngde. 
Noen av sangene, som jeg tror mange kan føle seg hjemme i, er sanger som hand­ler om å bygge seg opp og bygge tro på at du har det som skal til gjennom mørke og motgang. Johanna Demkers tanker om å finne lys, om å gjøre motgang til medgang, treffer deg gjennom følelsesladete tekster om du åpner den døren og har guarden nede. Det «hainnle om å leve» sang Kine Hellebust en gang. Jørn Hoel sang «Har en drøm». Det er beslektede tanker Johanna Demker minner deg om, bare at hun synger på engelsk, et språk de unge i dag behandler like naturlig som det norske. Så om Åge Aleksandersen og Jonas Fjeld trengte å skrive på norsk for å treffe dypet av forståelse, så er det ikke tilfelle for neste generasjon. For Johanna Demker, hun treffer.
Melankoli er en vakker kraft i låtskriving, og Johanna Demker er en mester. Sanger som den mørkstemte «Bigger picture» og «Just above that hill» formidler følelsen av å finne håp og være sterk gjennom tekster mange lett kan identifisere seg med. Det enkle og hjertefølte budskapet fra Johanna er lett å identifisere seg med, ujålete, fint og ærlig formidlet på en måte som gjør henne til en av de største formidlerne av følelser i norsk singer/song­writer-tradisjon. Ingen dum tittel å være president for formidling av hjertenære følelser i norsk americana og blues?
Her er ikke mye happy-go-lucky, men kjærligheten er det store temaet som i all låtskriving av betydning siden Eva tok en bit av eplet. Både den tapte kjærligheten, den som trenger reparasjon og den man lengter etter finnes i tematikken her. Den mørke melankolien kler henne, og bare på sementeringen av kjærligheten på «Here now & ever after» er himmelen uten skyer. Men også denne har sitt bakteppe av åskammer som har blitt forsert.
Spesielt må den sakrale avslutningen med «Walk me through this time of year» trekkes frem. Teksten er skrevet av Johanna Demker sammen med Morten Harket fra a-ha. Den handler om minner og bilder som blir borte når de dekkes av snøen. Det er et bilde av noe, som du også finner på åpningslåten «Bigger picture», som handler om å se lyset holdt opp mot mørket, en kunst å ­beherske om man vil overleve. 
Det er stor kunst slik Johanna Demker formidler sine følelser og sin tekst og musikk på Fortune Haters. Hun knytter sammen sine tanker til en nydelig enhet, og deler sin «blues» gjennom americana og bluesy singer/songwriter av høy, høy klasse. Det er bare å bestille time av djevelens dealer, ­Spotify. Eller helst bør du be­stille CD-utgaven fra artisten selv. Enn så lenge er Johanna Demkers fine verden ikke å finne på vinyl. Nok en åskam å komme over for Norges svar på Lucinda Williams. Men åskammer de kommer og går, som livet i seg selv.