Noen plateutgivelser kommer ad humpete og uforklarlige veier. Dette bluesalbumet med en av Norges største pop- og rock-artister siden midten av 70-tallet, som ble en håndlanger for sjelen fra Oslo Øst på 90-tallet gjennom folk og vise-tradisjoner, er beviset på det. Mannen og legenden som formidlet kjærligheten til både Vaterlands bru og Manglerud og alle steder som stod ham sjelelig nært fornekter seg ikke her. 
Jeg var til stede på et av de mange release-parties som det var tradisjoner for tilbake i tid, med Trond en gang. Det var lun stemning med kubber i peisen, god mat på bordet og sjelfull formidling av et knippe sanger da han ga ut albumet "Tida Er’e Ingen Som Kan Snu" i 1995. Var det blues den gangen? Nei, ikke direkte, men følelsen av blues har alltid vært der ifølge mitt kompass. Som det var det for vise-formidleren Stein Ove Berg, som ikke led noen videre god skjebne med sin altfor tidlige død bare 53 år gammel.
Så når Trond Granlund og hans band så ydmykt og fint bare de kan tar Stein Ove Bergs «Manda morra blues» og gjør den enda mer blues enn den opprinnelig føltes som, så er det en hyllest vi alle kan istemme og føle litt ektefølt smerte i.
Albumet begynner med ­Jokkes «Uskyldighet» der tekstlinjen «Uskyldighet er fødselens stygge skrik, alle går vi over hvert vårt lik, den dagen du får din første ørefik, vil du få ditt eget overblikk, om at ingenting er gratis og ingenting er nytt, i himmelen er det bare plass til Gud, uskyl­dighet er fødselens stygge skrik, ohoi» kles opp. Med en bluesnerve og en predikantnerve som river i strupen til Trond Granlund. Makan til kraft, og nok en påminnelse om at rennesteinens Jokke skrev tekster på et sjeldent elevert nivå blant norske sangtekster i forlengelsen av Alf Prøysen. Tonen er satt, og du kjenner bluesens ærlighet og klo sitte i nakken.
Jeg nevnte at noen album kommer ad uforklarlige veier. Trond ville gjerne spille inn Lillebjørn Nilsens sanger etter å ha gjort Jokke-plata «Sanger Jeg Lærte Av Jokke» for fire år siden. Han hadde fulgt Lillebjørns karriere siden Young Norwegians på slutten av 60-tallet, sett ham opptre i aulaen på Manglerud skole, og intenst tatt til seg NrK-­dokumentaren om hans liv som ble sendt i desember noen måneder etter utgivelsen av Jokke-albumet i 2022. Han ville spille inn Lillebjørns sanger, gjøre sin hyllest, men etter innspillingen av «Bysommer» og «Gategutt» skjønte han at dette var en oppgave han ikke kunne fikse. Derfor åpnet en annen dør seg, Granlunds Blues, og der passet både Jokkes «Uskyldighet», disse to Lillebjørn-sangene og hyllesten til Stein Ove Berg inn. Tematikken med de åpenhjertige, og noen vil si nesten gospel-aktige tilståelsene gjennom tekster fra de nevnte, pluss noen egenskrevne låter, knytter det hele sammen. Dette er nesten en av de mest religiøse bluesplatene jeg har hørt. Religiøs på den måten at dette er personlige bekjennelser, fremført i bluesens natur slik tekster ble formidlet tilbake i bluesens fødsel fra Robert Johnson og frem til i dag. Man kunne kanskje ønsket seg en Robert Johnson-låt, oversatt til norsk, bare for å understreke det hele. Men det ville kanskje rasert Trond Granlunds identitet som en formidler av det norske og nære verdier gjennom hans egen hvite blues. Da får det virkelig duge at blues-nestor Kåre Virud preger CD-utgavens bonus-låt med sangen «Gravskrift 1919 (Røde rosa)» som Kåre Virud ga ut på sitt første album Barbeinte Engel i 1974 backet av progrock-bandet Popol Vuh. 
Blant hans egne låter må vi trekke frem hans versjon av kompisen Tore Heggelunds «Kanskje, kanskje ikke». Trond Granlund bidro til den opprinnelige versjonen av denne som var ment for bandet Menn I Tides eneste album, Underveis. Men den kom aldri med på utgivelsen, så den passer perfekt inn på Granlunds Blues med sin bitende og dirrende bluesy harme. Og med Jan Tore Lauritsen på gnistrende munnspill. Fader for ei mektig låt som lenge har ligget i en skuff! Godt skuffer kan trekkes ut.
Av de to Lillebjørn Nilsen-innspillingene er det «Gategutt» i en nesten sparsommelig Kurt Weillsk form som tilfører Oslo-­trubaduren det største løftet. Spennende og annerledes, bluesy og vidløftig i formatet. «Bysommer» er også fin, men den har mistet noe av tekstens bitt i en doven bluestakt.
Med Svend Berg på mando­lin og slide, Jan Arild Moe på bass, Erland Dahlen på trommer og perk, og tidvis Tommy Granlund på akustisk gitar og Jan Tore Lauritsen på munnspill er dette kjernen som backer Trond Granlund. Trond har med sin egen følgesvenn, den akustiske gitaren, og hans rustne, men klare og velsignede gamle fine stemme personifisert sin hvite blues som noe like ekte og levende, – som da jeg anmeldte nevnte "Tida Er’e Ingen Som Kan Snu" i 1995. Han var en veteran den gangen, og nå som Akerselva har rent i havet i mer enn 30 år til så skjønner du at dette er en prestasjon. En prestasjon som ble nominert til Spellemannsprisen i Bluesklassen i år. Hans syvende nominasjon til prisen, men første gang i bluesklassen. 
Alt begynte med bluesen, alt slutter med bluesen. Som livet treffer deg, vil denne ­plateutgivelsen gjøre det samme. Det er slikt bluesen gjør.