Hva skjer når man er på endeløse reiser langs landeveier, bak i biler eller foran i busser, og tenker på snutter av låter og ideer som er visualisering av drømmer og tanker man har hatt gjennom tid og hektet seg fast i underveis? Det blir som rekved som til slutt samles i en bukt, dras på land for å tas i skue, og du blir forbløffet over det uventede som manifesterer seg. 
For når blues-maestro Harald Stokke slipper sitt første soloalbum så er resultatet intet mindre enn forbløffende. Gitaristen og sangeren, som vi kjenner fra et langt liv med Tiger City Jukes, satte seg bak rattet med en løsere hånd på rattet, – i sin egen garasje, lei av å vente på at bandet hans skulle finne tid til prosjektet hans. 
«Jeg fant jeg fant» sa Espen Askeladd da han ruslet langs de samme landeveiene. Den som finner, den som samler, sitter til slutt igjen med noe. Noe som kan ha verdi. Det Harald Stokke fant i garasjen da han begynte å spille inn demoene til Roadstories på egen hånd, var noe han ikke hadde fra før. En loner-sjel. En singer/songwriter-sjel. Det må ha vært en flom av følelser der ute. Jeg synes nesten man kan fornemme kona rope inn til middag, med svaret «ikke nå».
Harald Stokke åpenbarer en musikalsk sjel som er like mye country og americana som den er blues. Så om du ventet deg et slags Tiger City Jukes B-lag, så beklager jeg. Du risikerer å gå lutet og skuffet hjem igjen. Eller du kan tenke annerledes på det: Hva slags reise er dette albumet? Hvor går den hen? Kan den åpne noen nye dører også for meg?
Jeg tenker mange ganger underveis i dette landskapet at dette hadde Johnny Cash likt å sitte i bakgrunnen av og bare bivåne. For dette er en tilstand. En følelse av å være underveis, i eget liv og i eget sinn, til små stoppesteder som oser av inspirasjon, nye lukter og fremmede grep. Musikalsk en meget spennende reise. Ingenting er fremme i dagslyset, alt føles som noe helt nytt og med et tydelig preg av mystikk. Men om det er dunkelt og fremmed betyr det ikke at det ikke griper deg. For etter 2-3 runder, som dette albumet må ha for at du skal få nøkkelen til å passe i døren, er det slutt på å tråkke stiene langs dine gamle spillelister, slutt på å se på triste nyhetsreportasjer i reprise, slutt på å pusse tennene på samme tidspunkt hver eneste kveld. Da er det Roadstories. Bare Road­stories. Harald Stokkes reiser langs landeveien blir dine. Når den starter og når den slutter, det betyr ingenting når musikken bare trekker deg avgårde.
Og hva slags musikk er nå dette siden det ikke er Tiger City Jukes-blues i det hele tatt? Åpningen og slutten på albumet, som i praksis er samme låt, er som å høre elementer av Johnny Cash i hans intime, sterke og hudløse American Recordings-periode før han gikk bort. Spirituelt mer americana og bluegrass enn blues, men det er et visst ekteskap. Det var det for Johnny Cash også. Og så følsomt gitarspill i en bluessolo av Harald på slutten av denne låta at også barske menn kjenner fukt i øynene.
Med «I’m ready» slamrer du inn i albumets sterkeste blues. En dampveivals som bare dundrer inn. Som å høre R.L. Burnside og Iggy Pop som prøver å presse seg gjennom den samme døråpningen samtidig. Det tunge bluesriffet vinner, og Richard Gjems forsiktige munnspill bare maler alvoret utover i dette tungskodde kaldblods­løpet. Det er helsikes mye kraft ute og går her. Vi henger opp fareskiltet. Ikke kom for nære. Med Atle Rakvågs (J.T. Lauritsen & Buckshot Hunters, Johns Quijote, De Press) eminente bass og Eivind Kløverøds (The Salmon Smokers, Tove Bøygard Band) dynamiske kunstkontroll bak trommesettet, er det en helt annen dynamikk bak Harald Stokke enn på noen av de innspillingene han har deltatt på tidligere. 
På låter som «Tijuana blues» er det som å sitte backstage på en americana-club og være vitne til at rockens Lou Reed, rootsmusikkens Los Straitjackets og vår svenske vidunderlige nabo Christian Kjellvander er enige om at å blande både americana, blues, soul, gospel og surf er en god ide. Den kaken er det ikke så mange som har bakt før i Norge.
Og når albumets første side avsluttes med «Pacific highway», så er det fortellende americana og mørk suggererende blues og seig mørk rock som møtes på en måte som bare Paal Flaata eller Sivert Høyem kunne gjort her til lands. Musikk for deg på reise som en Bonnie «Prince» Billy. Milevis fra Tiger City Jukes-formelen kanskje, men alle som kan historien til Bonnie aka Will Oldham vet at en musikalsk sjel kan anta mange former.
På «Choppin axe» er du nærmere Tiger City Jukes-verdenen et øyeblikk, men igjen banker Iggy Pop på backstagedøra og vil inn. Den latinske americana-­formelen som vi forbinder med både Jørn Hoels forsøk på å skrelle en blå løk for 26 år siden, og som du kjenner med The Mavericks, slipper inn bakdøra på «Going down south». Med nesten full mari­achi i blåserrekka med Terje Johannesen (som du kjenner fra Home Groan) på trompet og Øystein Trollsås på sax. Må også nevne Thomas Eriksens innsats på orgel, og Helge Hovlands surfgitar på «Choppin’ axe».
Og sirkelen sluttes når det føles som om The Holmes Brothers og Johnny Cash blir enige om at en bluesgroovy gospel-hymne er på sin plass med «My brothers» før åpningslåta «I’m on my way» også blir albumets endelige utgang. 
Jeg lener meg tilbake. Kjenner at jeg er så inn i helvetes imponert over «the outcome». Dette albumet er i min bok mer americana enn blues. Et ekteskap mellom disse og mye annet inn mot surf, gospel og andre unorske greier. Det står stor respekt av å dra seg til land med helt nytt sound, et helt nytt studioband, og klare å gjøre denne reisen så levende og av et slikt overraskende kaliber. Det mest banebrytende i Harald Stokkes karriere. Det er det som skjer når du har en garasje, og tør å åpne nye dører. Tør du?