I januar 2014 landet cruiseskipet Nieuw Amsterdam på Anguila i Karribien. Som et ledd av konsertseriene i regi av Legen­dary Rhythm & Blues Cruise gikk vi i land for å høre konserter. Det var varmt og strupene ble tørre. Vi fikk ordnet det og satte oss forventningsfulle foran den lille scenen som var omgitt av palmer. Mannen som tok på seg gitaren het Selwyn Birchwood, og sammen med bandet gjorde han seg klar. Vi visste ikke hvem dette var. Aldri hørt om ham. Ved min side satt Nidaros Blues-general Jan Engen. Selwyn gikk på scenen, telte til fire, og vi var i gang. 10 minutter etter at Selwyn Birchwood var ferdig var han booket på Nidaros Blues. Dette var ikke bare den nye vinen, det var det nye bluesen. Dette var de unges blues, tenkte vi den gang for 12 år siden. Og Selwyn kom til Nidaros Blues og gjorde stor lykke der. Mannen fra Tampa i Florida var noe nytt og friskt. Vi ante storheter som Jimi Hendrix, Albert King, Freddie King og Buddy Guy i spillemåten hans, men her var det ikke bare 12-taktere. Og for å krydre det hele dro Selwyn også fram en lapsteel og spilte som en Elmore James på rakettdrivstoff. 
Mye har skjedd siden februardagen i 2014. Nå er hans sjette plate ute, «The Church Of Electric Swamp Funkin’ Blues». Med grunnmuren bygd av blues tar Selwyn oss med på en reise der vi møter alt fra funk a la George Clinton til psykedeliske treff som Hendrix gjorde. I tillegg får vi old-school rhythm and blues, blå disco og rolige låter der han bruker selve bluesens språk til å hekte på mer moderne uttrykk. «The Church Of Electric Swamp Funkin’ Blues» er et moderne bluesalbum som viser Selwyn Birchwood og bandets kreativitet i både musikkens kraft og gode produksjon. Selwyn er blitt en voksen mann som tar seg tid til å tenke gjennom innholdet i livet og stiller spørsmål med vårt digitale levesett. Hør bare på «All Hail The Algorithm» og «Talking Heads». 
Med seg har Selwyn Regi Oliver på blåseinstrumenter, Donald Wrigth på bass, trommis er Henley Connor III, John Hetherington på tangenter, Eli Bishop på fiolin og cello og Briana Lutzi og Taylor Opie som korere. Selwyn har selv produsert plata som er innspilt i Baysound Studios i Sarasota, Florida. Plata er full av krydder og vellyd, så vi har ingen betenkeligheter med å anbefale denne for det norske bluespublikumet. Dette er blues med noko attåt.