Levi Henriksen har vokst på meg, og jeg vet at det gjelder veldig mange når de først har gått inn døren der det står: Tonight – Levi Henriksen & Babylon Badlands.
Hans forrige live-innspilte album «Aldri var november så lys» var en åpenbaring. Jeg håper mange fant nøkkelen til det helt spesielle lyset som kom fra innlandet og Kongsvinger-traktene med de ambisiøse stryker-­arrangementene, livskraftig poesi i rockeform og med Babylon Badland et av de fineste folkelige rockeband som står på egne ben her til lands. Et hardtarbeidende og folkelig band som backer Levi Henriksens drøm med samme presisjon og samme hjerte som Per Vestaby og Jørn Christensen fortsatt backer Magnus Grønneberg i CC Cowboys.
Jeg har et favorittband i Sverige, landet som dette albumet sikter mot med fryd og motstand, og det er Eldkvarn. Pluras livsbetrakt­elser gjennom Eldkvarns tekster med poetisk sjarm og i bandets rotekte form, er helt uten nonsens og jåleri. Eldkvarn har alltid trukket vinnerkortet for meg. På denne siden av grensen er det ingen tvil om at det samme kortet nå tilhører Levi Henriksen. Det er så herlig levd liv, levde tanker, levde lidenskaper, levd håp, og av og til en og annen herlig «vacky» historie som treffer deg på en måte som bringer både smil og tankefullhet og følelsen av at «dette må da være magi» frem i brystkassen. Det er lenge siden de passerte CC Cowboys for meg musikalsk. Det er ikke for å snakke ned et CC Cowboys, som både jeg og mange andre i Norge har som en folkelig favoritt sene sommerkvelder. Men der Magnus en gang krøp opp bakkene i Portåsen i Mjøndalen og lånte Herman Wildenveys poesi for å sette musikk til, der har Levi Henriksen poesien i hende selv. Han er historiene, tankene og har poesien og fortellingene i sin makt. Dette albumet er et bevis på det. Selv en låt som jeg i utgangspunktet syntes var traurig på grunn av et fastkjørt riff og et stadig repeterende refreng i sangen «Hold fast i meg», klarer jeg å elske i denne helheten. 
Med kurs for Sverige og ønsket om en ny union med søta bror er dette albumet en reise med en mann og et band som har drukket mye av den samme joviale kraftdrikken som den Henning Kvitnes hadde da han begynte å synge på norsk. Du hører det på sanger som «De fortapte gutta» og den hysterisk sterke gospel-frelsen i «Jeg må til Vänern for å få fred». Og i en poetisk bluesform treffer han nok mange som liker Norsk Utflukt med den sterkt levende «Honeyboy Hudson og meg, Mjölby, ­Januar» som avslutter albumet. Den skiller seg ut på en fin måte. 
Tekstene er modige og åpenhjertige og tilstående i beste bluesform, og musikken er en miks av folkrock, country og blues med modige nikk til gospel. Jeg tenker at prestene preker i kirka, Levi preker på bygda – gjennom musikken. Begge deler gjør oss utrolig godt. Og hvem andre legger ved et 16 siders stort hefte med bilder i kunstform, tegninger, tekster og historier som det Levi Henriksen & Babylon Badlands gjør i vinylutgaven av denne utgivelsen? Ja, for jeg glemte å si det. Denne finnes bare på vinyl. Neil Young har det i kjeften, Levi i gjerning.