Like barn leker best heter det, men da det multi-musikalske nettverket som dannet The Heavy Gentlemen stod på scenen i Oslo på 80-tallet så var det både kreolske reker, kebab, hamburgere og saftig pulled pork dynket i BBQ-saus og mye annet på bordet. Det var nær sagt ikke noe slektskap eller forbindelser i dette bandet før tiden spilte dem sammen i et stadig mer yrende musikkliv i Oslo. De spilte hverandre gode og hete, og publikummerne i senk med betydelig kraft bestående av old school storbandswing med rock-edge, ravende jazzdrevet soul og ikke minst farlig eksplosiv New Orleans funk. Selv om de kom fra svært ulike bakgrunner så ble dette den musikalske cocktailen man ikke forventet å finne i et så kaldt land langt mot nord. Men at sammensetningen av musikere fra så forskjellige leire hadde en pris kom frem da det eneste albumet de spilte inn aldri ble utgitt. Det var ikke mulig å bli enige om hvilken profil albumet skulle ha. Valget av låtene, arrangementene og produksjon/miks spriket mellom gutta i alle retninger. Hele bøtteballetten, et av Norges mest fargerike og spennende band noensinne, rant ut i sanden. Eller leiren som vel Oslo står på mye av.
Her er jazz-saksofonisten og alternativ rocker Bendik Hofseth og jazz og blues-saksofonisten Sigurd Køhn som i 2004 gikk med i tsunami-katastrofen i Thailand. Bluesgitarist og senere world og soul-general Knut Reiersrud. Bluesvokalist Carsten Loly, som hadde James Brown-kraften inne. Torbjørn Sunde som var den mest rocka jazz-trombonisten som kom ut av Terje Rypdals univers. Iver Vereide som var gitaristen som hadde oversikten over amerikansk twangrock etter Link Wrays arv. Jørun Bøgeberg som i dag er en basslegende etter å ha turnert med a-ha og nå spiller med Tove Bøygard, men som den gangen kom fra hardrock-skansen og bandet Flax. Og ikke minst den mest avholdte trommeslager og perku­sjonist i norsk mangfoldig musikk fra 80-tallet til han gikk bort 65 år gammel i 2019 på grunn av kreft. Den italienskfødte legenden Paolo Vinaccia, som vel alle de store artistene i Norge stod i gjeld til, var selve definisjonen på en magiker bak et trommesett. Og ikke minst hele Norges Mr. soul med Geir Wentzel. Du skjønner at dette var litt av en forsamling, men en ting hadde de felles: En enorm spilleglede, sjeldne talenter på hver sine instrumenter, og de kunne se over gjerdet til de andre og plukke med seg det som fristet. Det var Espen Askeladds rockeband. The Heavy Gentlemen.
Det kokte i hovedstaden der Heavy Gentlemen dukket opp på scenene. Både de mindre studentscener og de større kommersielle aktører i hovedstaden som den gangen var i en rivende utvikling i en spennende tid som vi nok aldri kommer til å oppleve maken til igjen. Det er grunn til å heise bakteppet som sprang ut av Club 7-miljøets flerkulturelle satsing som litt om litt åpnet dørene til blues, soul, jazz og funk og alt annet fremmedkulturelt med energi og spilleglede. Heavy Gentlemen var et øyeblikksbilde på noe helt spesielt, og mange som var på deres konserter har nok savnet det å kunne gjenoppleve dem. Det har gått nesten 40 år siden albumet ble spilt inn i Bel Studio i Oslo, med unntak av låta «That mellow saxophone» som er et opptak fra Rogers i Tromsø tre år tidligere. 
Og så bang! – så kommer albumet som har stått så mange år i en hylle. Og hallelujah. Vi må legge til et ekstra hallelujah, for dette er bønner som har blitt hørt. Gjennom Christer Falcks plateselskap Lost Albums ser nå Heavy Gentlemens eneste innspilling dagens lys. Fra «I wanna rock», skrevet av Knut Reiersrud, åpner ballet med spanske flamenco-gitarer som flerres over i hardt rockende bluesrock. Carsten Loly river opp James Brown-døra så det nesten føles som en David Lee Roth som lar all beskjedenhet ligge igjen hjemme og driver opp temperaturen og energien. Jeg tror at du om du noen gang skal gå 5-mila i Kollen eller sette ny verdensrekord i stav, da er dette låta å ha på øret som motivasjon. Den vil fyre deg opp noe så jævlig.
Videre driver vi inn i Tony Joe Whites swampblues med Carsten Lolys og Jørun Bøgebergs badass-tilnærming før de slipper løs Geir Wentzels orgelspill der han drives frem av en rytmeseksjon og en blåserrekke som er som et kompani i Garden – med groove-sertifikat. 
Nevnte «That mellow saxophone» er et opptak fra Rogers i Tromsø og er en R&B-klassiker fra 1956 som Roy Montrell (New Orleans, Louisiana) spilte inn på den tiden han spilte med Little Richard på rockens klassikere "Lucille" og «Good Golly, Miss Molly». Også Brian Setzer i Stray Cats, som lekte seg med litt av det samme formatet som Heavy Gentlemen mange år senere, spilte inn denne. 
Når Heavy Gentlemen yppet seg så til de grader mot en funk og soul-traktering drevet med masse groove, gitarer, blåserrekke og funky og yppig vokaltradisjon fra James Brown til Ray Charles og mye av det som foregikk i New Orleans på 60-tallet, så er det ikke så rart at de gjorde sine versjoner av Allen Toussaints «Everything we do gonna be funky», som ble en soulklassiker av Lee Dorsey i 1969, Louis Jordans festlåt og jumpbluesens mor i «Caledonia» og Bobby Rush funk-soul-blues amalgam «Chicken heads» fra 1971. Sistnevnte helt i Barry White-modus. Forskjellen er bare at Heavy Gentlemen var så potente og vitale at de spiller fletta av originalene. 
Albumet avsluttes med Knut Reiersruds og Paolo Vinaccias «Keep cool». En funky blues-shuffle med stramt og fett blåserarrangement, og en Carsten Loly som ikke holdt noe tilbake på naturkreftene. Knapt noen hvit sanger har kunnet skryte på seg noe så svart og funky bak en mikrofon, og du kan følge prestasjonen hans gjennom hele albumet. Det er så han nesten må ha blitt vurdert fengslet den gangen. Det er så attityde at jeg etter å ha hørt dette albumet og minnes albumene med Mulens Portland Combo tenker: Hvor ble en slik nasjonalskatt av? Men, vi vet nå i hvertfall hvor Heavy Gentlemens eneste album ble av. Det er nå funnet og vil være en soleklar favoritt som årets retro-øyeblikk. Musikalsk så vinnende og tidløst at det må rettes en stor takk til de som klarte å grave dette frem og ferdigstille det. For 1988 eller 2026, det kan være faen det samme, for dette albumet lukter det funky svidd av.