Debutalbumet Settle For The Moon fra 2022 er friskt i minne, fra et av de mer skolerte og virtuose unge band med en base i bluesen i Norge. Et band som oste av spilleglede på konsertene jeg så den gangen, og som samtidig med at de er sko­lerte og virtuose den veien også kombinerer uttrykket på scenen med å ha den løse konsert- og jam-jakka på. En sjelden kombinasjon.
Det Oslo-baserte ­bandet fortsetter å være et friskt og annerledes pust i blues-Norge. Bandet vant Norsk Bluesunions årvisse konkurranse Union Bluescup i 2022, noe som ga dem uante muligheter til å spille for bluesklubbene og andre Norge rundt i overgangen fra nedlåst pandemi til et Norge som ble åpnet igjen. Må ha vært en spesiell opplevelse. 
Det er fortsatt noen lette jazz-farger i fremføringene på noe av materialet på det nye Soft City-albumet, men de har utviklet seg mot et stadig mer raffinert og tydelig soul/blues-uttrykk som har noe av den moderne grooven som vi elsker JJ Grey & Mofro for. Dette er moderne og klangsterk og fintfølende soul/blues som nok møtte mye «motstand» da de deltok i Memphis på International Blues Challenge tidlig i 2023. For dette er ikke et tradisjonelt bluesband, som det forventes i større grad på den største blues-konkurransen i verden. Men det europeiske publikummet er (som det norske) åpnere, og da de deltok på European Blues Challenge noen måneder senere i 2023 ble det en sterk andreplass for bandet.
Med Thea Paulsens vokale kraft, som en kraftfull miks av Østfold-sangerne Marianne Antonsen (blues/soul) og rockedama Vibeke Saugestad (kjent fra Weld), og med et veldig kompetent og et herlig tight band er dette andre albumet fra Soft City som et spa-opphold. Det gjør godt alle veier å bare nyte musikken, og selv om den utpregede lekenheten fra debuten ikke er her lenger på samme måten, så er dette musikk som liksom i Radka Toneffs jazzete formidling og sjel aldri slipper deg. Det er bare å høre en blå blå soulballade som «Would you stay?» der du ligger i en malstrøm av Theas lune vokal og et super-laidback band med utpreget orgelsound. Orgel-soundet fra Håvard Ersland er en sterk karakter på albumet i likhet med Theas stemme, og på progressive låter som «No care to wonder» er det i toppklassen av hva du har hørt norske tangenter prestere i orgelformatet. Høy høy klasse.
Bandet med gitarist Ask Vatn Strøm fremstår like disiplinert og lekende interessant som gitaristen i JJ Greys band Mofro, og rytmeseksjonen med bassist Joachim Mørch Meyer og trommeslager Vegard Staum er disiplinerte og tight og groovy som et Steely Dan til tider. Det er bare å høre avslutningen med «Woman king» eller sanger som «Tennessee» og tittelsporet «Such a nice guy». Det er ekte vare du får fra Soft City. Et av de mer virtuose, og tør jeg si avanserte norske bluesband, som ikke akkurat selger seg selv med hverken tittel eller cover-art på dette andre albumet. Det er nesten så de unnskylder seg for at de er til. Det er det altfor mye kvalitet til her for at vi kan tillate. 
Opp i ringene, hent hjem Soft City på plate og konsert. Et av de fineste, mest raffinerte og groovy soul/bluesband med norsk pass. Et band som tåler å sammenlignes med JJ Grey & Mofro er et band for fremtiden.