Danske Mike Andersen har mer og mer sklidd naturlig inn i ­rollen som en singer/songwriter av rang. En «bli med meg på bakrommet og hør meg og mine betroelser i sanger som er skrevet ut fra mitt miserable liv». De beste låtskriverne er som Johnny Cash de som klarer å formidle sine innerste følelser og bretter ut sine sår og peker på dem. Det som hendte med meg kan hende med deg, minner de deg om. Det gjør plateutgivelser som dette relevant for alle som har sine problemer å overkomme. All Out Of Love er sånn sett ikke et album verken for fest eller moro. Ikke et lite smil engang. Det er et album der Mike Andersen river av plasteret med egne hender. Dystert, usminket, snakker seg ned, levner lite håp til det meste, men erkjenner det viktigste: Er man på bånn og har mistet kjærligheten, så står man ved det.
På albumet er Mike Andersen stadiet godt forbi et såret dyr. Man er ikke filla verdt i hans erkjennelser over situasjonen og seg selv. Men musikalsk står han rakrygget i det. Og musikalsk er det ikke mye utpreget hverken blues eller soul her heller, mer en personlig reise i folk/soul, selv om de blå tonene henger i de desperate meldingene og er noe Mike Andersen aldri kommer til å koble seg fra. En mørkstemt låtskriver som mer står på knærne enn på bena på dette albumet, der temaet er personlig oppbrudd etter en skilsmisse. Hvordan å stå i det, hvordan erkjenne hvem man er, hvordan ikke gjøre det verre enn det må. Alle som har vært i denne livsfasen vet hvor mange tunge temaer som bare melder seg på.
Å gi ut en plate som er som et åpent sår man prøver å få til å gro, en plate der man speiler seg avkledd og naken og kanskje leter etter en slags nøkkel til tilgivelse eller renselse må være en utfordrende prosess. For Mike Andersen mer enn noen gang. Det er mange følelser å gripe tak i, men hvordan presentere alt dette vonde? Det handler om å klare å bearbeide, å overleve, å finne ut hvordan man kan se seg selv i speilet og hvilke tanker man kan tenke. 
Sånn sett er All Out Of Love en plateutgivelse der alt, også musikalsk, skrus ned til et minimum. I overlevelsesmodus. En personlig bekjennelse i kjærlighetens karusell. Betroelser om seg selv og til seg selv. Betroelser som kanskje ikke vil være enkle å fremføre live, men betroelser som har en sterk relevans for så mange andre også på et eller annet tidspunkt. 
Albumet handler på en måte om å finne seg selv i dette bildet. Det har neppe noen gang vært mer naturlig for Mike å skrive en old school blues om seg selv som han har gjort her med sangen «Big mouth». Muddy Waters sitter der oppe og applauderer. Det skrives ikke mange blues-låter som dette i dag.
Dette er nesten like mørkstemt som Midnight Choir var i sin tid. Stemningsladet og nakent produsert og spilt som på «Pack your bags». Selve bruddet. Den såreste låta på albumet. Der man bare biter alt i seg og holder alt inne i håp om å bevare noe verdighet. Litt under tre minutter med Mike Andersen og hans gitar alene. Det føles som at tårene presser på i hans fremførelse. Kanskje gjorde de det.
Tittelsporet «All out of love» er nesten som Nick Cave i mørke stemninger med fiolin, piano og cello som alle maler den sørgmodige stemningen i erkjennelsens time. Eller «Don’t waste your time» om å fordømme seg selv. Redd deg selv, ikke la meg ødelegge for deg, sier låta brutalt. På «Only for you» fremstår Mike like naken som singer/songwriter som Bruce Springsteen på The Ghost of Tom Joad. Han og hans gitar alene, der han kler seg så naken som en mann kan. Erkjennelse gjør sterk, sies det. Gud så sterk Mike Andersen må være etter den prosessen dette albumet har dratt ham gjennom. Musikalsk berører dette veldig også som lytter. Man føler smerten, og det er naturlig at låtene er skrevet etter tradisjonelle singer/songwriter-oppskrifter og sånn sett ikke er veldig spennende i seg selv. Men med den ballasten sangene kommer med, sitter magien i det enkle med tekstenes formidling i fokus. 
På et par av sangene er det dog mer spennende også musikalsk i tillegg til tekstenes innhold. Som på «Before I was good» som åpner soul-kafeen som en strippet og lite produsert Raphael Saadiq med den herlige tidløse twisten. Og ikke minst den magien du føler utspiller seg på den livreddende «Haitian lady». Den må spilles live på konsertene. Den har noe Dr John over seg som man bare elsker. 
Mike Andersens studioalbum nr 10 kommer etter en samlivskrise. Et album om å utlevere seg selv for å finne fotfeste igjen, finne håp igjen, finne seg selv igjen. Et personlig album som kan hende ikke vil være for alle de som har vært fortryllet på hans mange konserter i Norge gjennom mange år. Men om du føler for å sitte ned med en nær venn, høre på hans historie, hans desperasjon, hans tvil og opp og nedturer, da er du kommet til riktig sted. Nakent og til beinet ekte som en singer/songwriter som fortsatt har elementene av blues og soul i det indre foret av lommene.