Spørsmålet er: Ville Frank Zappa likt Marius Lien? Ville Muddy Waters anerkjent hans blues? Ville Brian Wilson skrevet under på at både det vokale og musikalske universet på Marius Liens tredje (noen vil si andre) album tidvis sklir opp mot skaperverket Pet Sounds? Ville Iggy Pop kjent igjen pønk-rebellen på låta «Kadavra»? Vi har sendt dem spørsmålet, men vi har ikke fått noe svar, så vi får heller gi dem selv.
For mange er Marius Lien et talent extraordinaire, en musikkens wonderboy som låtskriver og gitarist. Marius Lien fra Vormsund i Innlandet har blitt utnevnt til bluesens nye stjerneskudd, men er samtidig veldig mye mer. Sunset Solace er beviset på det. Han tar råskapen til Skip James og Howlin Wolf til nye høyder og utvikler sin futuristiske blues ved å banke på mange nye dører. Uredd som få artister. Er du musikalsk nysgjerrig av natur, garanterer jeg deg en reise med dette albumet som er enda mer utenomjordisk enn debuten var. 
Marius Lien filtrerer sin musikk, sin blues, sin westcoast rock, sin pønk, sin vaudeville, sine Beatles-beundringer, som går mer i retning George Harrison enn Paul og John, sine psykedeliske pop-elementer, sin gitarvreng og sine vokale ferdigheter som med sin naive og tillitsfulle sjel er så langt unna Howlin Wolf som du kan komme og samtidig så nært. Når du gir fullstendig bæng i å skrive, fremføre og tilpasse din musikk til hitlister og radioformater og bare følger din indre malstrøm, fryktløs over hvor ferden går, så ender du opp med mesterverk som Sunset Solace her. I beste fall. Det er ikke en låt her som ligner på den andre. Jeg kan prøve å dra deg gjennom noen beskrivelser, som forteller meg hvem Marius kan invitere til sitt neste bursdagsselskap. Men som Marius Lies musikalske verden er: Use your imagination.
Åpningen med instrumentale «Intro Casio» er som å høre rytmeseksjonen til Ruben & The Jets med fyrverkeriet og fandenivoldskapen til Los Plantronics. Genial låtsnubb som jager de som ikke er dedikerte musikkelskere på dør. Det kreves kanskje minimum grønt kort for å sette stiften nedpå en plate som dette. Såpass ærlig må man være.
«Castles in the air» er sammen med «Hot beverage» kjærlige nikk til George Harrison med ele­menter av østens gitarer (sitarsound) og den naive skjønnheten og stjernestøvet som Beatles trengte, men satte altfor liten pris på «back in the days». «Hot beverage» har vokale arrangement som hilser til både America og Beach Boys. Enkel musikk, men detaljrik og avansert på samme tid. Her er det bare å la seg dra med i pur nytelse.
At Marius Lien har en liten fix for psykedelisk (eller neo-psyke­delia) pop og rock fikk vi eksempler på også fra debuten The Woodland Songbook med nikk til The Flaming Lips. Der han var på vei til månen med «Dishonor my name», mens han på dette albumet videreutvikler elementet på «Golden parachute» i retning nevnte Beatles på samme måte som geniale Matthew Sweet gjorde med sine tidløse album Girlfriend og 100 & Fun for mer enn 30 år siden. Ja musikken er tidløs, ikke sant?
Og om Per Borten angrer på at Cadillac ikke finns mer? Ja, rockenerven som river i den Skip James- og Hendrix-virile foten på «Roundabout» vekker nok minner fra mer enn 30 år tilbake. Med et gitararbeid som er helt «on fire». 
Vel, «flyet» vi sitter i krenger brått over på neste spor «Eclectic sitar». Her banker Marius Lien på hos vaudeville-tradisjonens store høvding Leon Redbone, i en litt slepen versjon av det vi husker at sistnevnte formidlet av tradisjoner fra 30-tallet. Og i neste øyeblikk, på tittelsporet, krenger flyet igjen. Her avlegger Marius en instrumental visitt til Jaga Jazzist og Ralph Myerz & The Jack Herren Bands elec­tronica-malerier fra 90-tallet. Jøss sier du, jøss sier jeg.
«Sun arise» er som en Brian Wilson-inspirert soloppgang. Stemningen og lekre gitardetaljer er en nytelse og albumets feelgood-perle. Den slipper deg over i albumets råeste blueslåt i Vidar Busk-inspirerte «Fist fight», med et primalt orgelsound som rappet ut av The Animals katalog fra 1965. For et fossefall av en blueslåt. For et driv. En låt som kan avslutte Marius Lien konserter med et smell.
«Kadavra» tar heller ingen fanger. Som å høre Iggy Pop på sitt mest fullendte på 70-tallet, men Iggy brukte vel ikke tung saksofon-backing som det Marius gjør. Iggy Pop med Morphine-driv? Uimotståelig greie for en gammel rocker. 
Så er det bare å ta ut landings­hjulene for et album som er utrolig fra start til slutt med «Grinding teeth», låta som åpner opp Gene Clark-hvelvet for meg. Hårene reiser seg. Og budskapet er intenst. Sjel, sier jeg. Masse sjel du føler kryper under huden. Og når «Sjelero» lander albumet med instrumental og minimalisert briljans er du ved «gate». Du er i mål. Du snur deg rundt, ivrig etter å ta flyturen på nytt. For er det en ting album som Sunset Solace gir deg, så er det en invitasjon til å oppleve musikk som alltid vil gi de store følelsene. Musikk du rangerer øverst på skalaen i platesamlingen din. Naturtalentet bekrefter sin posisjon som noe langt mer enn en bluesens wonderboy. Han er «bare» musikk i ett og alt.
Og apropos flytur: Der ute, ja i det store verdensrommet, svirrer det visstnok noen bokser med ting vi mennesker har skapt. Bokser som skal være en slags introduksjon til andre «ikke identifiserte skapninger» som forteller noe om oss på ­jorden. En slags introduksjon eller varedeklarasjon, om du vil. Der skal det blant annet ligge LP- plater med klassisk musikk. Jeg tenker at det er tid for fornyelse der ute. La oss sende ut 2.0-­versjonen av disse boksene med LP-­ utgaven av Sunset Solace. Om det finnes skapninger som er ­annerledes enn oss, så fortjener de denne, disse grønne mennene. Fra en musikalsk wonderboy fra Vormsund, som viser deg at har du talentet og motet så er plate­utgivelser som Sunset Solace selve belønningen.