Velkommen til spellplassen. Spellplassen som deles av tiurkjemper og myrhauker inne på vollene i innlandet. Vi snakker om rockebandet Myrhauk. Innlandets og Mjøs-distriktets nye stolthet som traff også det blå publikummet med kraft da de debuterte med et minialbum for et par år siden. Men det er nå det er alvor. Skogteigen er ryddet. Hengende og skjeggete graner, en passerende ulveflokk, hissige lemmen som står opp mot alt og alle, vindskakke brakker der folk engang bodde og utsikten over selveste Mjøsa er alle vitner til kraftspellet Myrhauk drar i gang når de presenterer sitt første ordentlige album etter den smakfulle intro-debuten.
Anført av vokalist Tom Erik Holmlund, med noe av den samme råskapen i stemmen som de store rocke-sønnene i Return fra hjemtraktene på Stange i Hedmark, er bandet Myrhauk en kraft for deg som liker rootsy rock med norsk dialekt. Americana, folkrock, bluesy sørstatsrock, irrganger både opp Alf Prøysens stier og ned Cornelis Vreeswijks allè føles sjeldent levende i en rik combo. Ikke alt lar seg beskrive, for bandet Myrhauk er mye av alt. Pompøse satsinger kan være en utfordring å skru sammen til ett stykke musikk. Men her er det som andre-omgangen Italia mot Norge. Klimaks legges oppå klimaks. 
Tom Erik har skrevet om de originale tekstene fra Elverums/Åsbygda-dialekt til Ringsaker-dialekt. For liksom med band som Hellbillies er dialekt og uttrykk alt for dette bandet, deres DNA. Du skjønner det når du hører sanger som «Bære je ser Mjøsa». 
Apropos Return, så er Myrhauks låtskriver og Hammond-organist Magnus Østvang godt kjent som Return-medlem de siste 10 årene. Et visst slektskap med Return er derfor ikke helt til å unngå, men Myrhauk er en større rovfugl, for å si det sånn. Dette bandet løfter hendene der Åge Aleksandersen tar dem ned. Hør bare sangen «Desertøren». De barker country og blues-infisert folkelig rock i både høyoktan og lavoktan med mer urkraft enn du har hørt Hellbillies de senere årene. Ikke slik at rockete kraft langs vindherjede skogsteiger treffer et større publikum enn Hellbillies. Men rock med maskulin kraft og ærlighet, smidd over flere ukers skjeggstubber, har alltid truffet noen av oss. Slik er det med Myrhauk. De er mye. En stor maskin og mange store følelser som skal deles og føles. 
På noen av låtene kjennes det som om folkrock-element­ene og den melodisterke føringen på sanger som «Detti er dødsing» og «Leirbålet» forener den vidunderlige magien til det svenske folkrock-eventyret Nordman anno 1994 med skikkelig sørstatsrock og americana-pondus på norsk. Låter som «Spelen» henter frem Tom Waits-kraften, og på sanger som «Åtte sylindere» er det elementer av norsk progrocks historiske band Høst koblet med Deep Purple-forgassere. 
Du vil bli overrasket over noen vendinger på dette dobbeltalbumet. Som på instrumentallåta «Skumring» der de drar inn møkkete surfgitar-elementer like elegant som Los Plantronics. 
Hesheten, det levde liv og dedikasjon som ligger i Tom Eriks stemme. Den store kraften fra rockebandet, som spenner et vidt brett over kraftfull americana-basert rootsrock, besørges av fem karer som fremstår som erfarne krigere. Dette er ikke slaget ved Waterloo. Ei heller ved Stiklestad. Dette er «Gutta på skauen» som kommer til spillplassen med store følelser og mye kraft. For disse karene er dette det store slaget. Et liv i rockens tjeneste og røtter tilbake til The Band og Allman Brothers Band som finner sin form langs Mjøsas bredder. Det blir ikke bedre, vil mange si. 
Det er mye lidenskap i Myrhauks folkrock og americana, og hele dette låtsettet med 13 sanger føles nesten i struktur som en rockeopera, en fortelling med Fanitullens urkraft i bånn. Myrhauk har vokst ut av bygderock-formatet de først presenterte seg i, og inn i en mektig innlands-americana.  
Et dobbeltalbum med 13 låter som sitter som et skudd, alle som en. Jeg vet ikke opplaget på denne vinylproduksjonen, men jeg ville ikke gamblet på at du får tak i dette albumet etter at røyken fra julehandelen har lagt seg. Møt opp på spillplassen. Tiuren venter på vårsola, men Myrhauk speller opp med en dialekt-båret kraft og sjel nå som høst- og vintermørket legger seg. Skaff deg dette albumet i mårra, om du så må seile ned i bygda på stive vinger.